Terror

Forst av alt - jeg er trygg, og var langt unna da bombene smalt hjemme i Kampala.

Jeg er paa Zanzibar for aa jobbe med den internasjonale filmfestivalen denne uka. Skjonte lite da de ringte fra ambassaden i Kampala for aa sjekke om jeg levde!? Vi satt og studerte programmet og skrev lister over alt vi skulle gjore, men saa ble vi bare sittende og grine ved frokostbordet og var helt makteslose resten av formiddagen.

Kan ikke fatte hva som har skjedd - 70 mennesker sprengt i fillebiter i mitt Kampala. Det er saa ufattelig og saa vondt og saa tragisk, og enda vet jeg ikke om noen jeg kjenner er drept eller skadet. Har ikke ord for hvordan det foles.

Stedene hvor bombene gikk av er populaere hangouts, den ene er rugbystadion der jeg har vaert mange ganger paa konserter, moter og bare hengt rundt paa sondager og slappet av. Naa er det bombet sonder og sammen. Torr ikke tenke paa hvor jeg hadde gaatt for aa se finalen den kvelden, det er en tanke jeg ikke tillater meg selv aa tenke rett og slett.

Det er ikke lett aa jobbe naa, vaere i full sving med intervjuer og filmer og diverse, loper rundt hele dagen fra det ene til det andre og stuper i seng. Men har bestemt oss for at vi skal ha helga paa en rolig strand og slappe av for vi drar hjem paa sondag. Det blir tungt, og mye aa fordoye og ikke minst det aa komme hjem til et totalt forandret Kampala. Hvordan vi skal gjore det naa, hvor vi skal gaa og ikke, og i det hele tatt hvordan livet skal fortsette, vet jeg ikke. Men det maa gaa paa et vis, det som alt annet. Det blir ogsaa godt aa komme hjem og treffe venner og kolleger igjen, enklere aa bearbeide ting sammen.

De av dere som har noen ekstra tanker til overs, send dem til de som har mistet sine kjaere..