Gomesien min:)

Pokaljakt

Jeg har blant annet ansvaret for diplomer og pokal til arrangementet i morgen. Fin oppgave, men et himla styr. Diplomene er spesialdesignet i Photoshop, må jo gjøre stas på deltakerne våre:) Fikk printet de på fint papir i byen, og det hele tok "bare" to arbeidsdager". Pokalen, derimot. Vel, jeg skal si hvordan det har blitt gjort for det er et stjerneeksempel på hvordan ting foregår her nede, ting tar tiiid!

Først måtte jeg levere en skriftlig søknad om penger til pokal. Foreslå en sum og når jeg trengte pengene. Så ble den søknaden godkjent, men med en redusert sum, som alltid. Da visste jeg hvor mye penger jeg hadde å bruke. Neste steg var mer research, jeg var innom 5-6 sportsbutikker og kikket, forhandlet og gikk ut igjen litt klokere for hver gang. Pokalene var steindyre, de jeg hadde lyst på kostet 160 000 shilling, jeg hadde 90 000..

Etter mye om og men fant jeg en grei butikk, fin pokal og en eier som det gikk an å forhandle med. Han gikk fra 140 000 til 120 000, og til slutt 100 000, men da var det stopp. Jeg sa at mitt budsjett er 90 000 og da betyr det ingenting om du vil ha 100 eller 140, jeg har ikke de pengene. På vei ut av butikken sa han at ok, du skal få den for 90 000, jeg skjønner at det ikke er dine penger men jobben sine. Yeah, good man!

Tilbake på kontoret og signere for pengene, få 90 000 og skrive meg opp på lista at jeg må til byen neste morgen igjen, denne gang for å kjøpe og hente pokalen. Avgårde Kåre, pengene på bordet, og pokalen var min.

Det tok bare x-antall timer, flere turer til byen og en nokså frustrert og svett pokalsjef kan man si..Men pokalen er fiiiin, jeg har hatt den hjemme til pynt nå i noen dager før den skal deles ut i morgen til beste teatergruppe. Håper de blir fornøyd - det ligger sjel og omtanke bak den:)

Ellers er gleden stoooor i Sørbøresidensen i Kampala - jeg fikk pakke i posten i går! Bursdagspresangen kom fram og i den var det MASSE klær! Skal stryke en bunke på 20 singleter/topper, gjett om jeg skal ha på meg en ny hver dag:) Litt nytt, litt gammelt, helt perfekt! Bergens Fiskesuppe gleder jeg meg til, og ingenting er som å sette seg ned med en kopp kaffi, norsk sjokolade, og Bygdebladet/Allers:) Mamma og pappa er og blir de aller beste, og moster tar fadderoppgaven like alvorlig etter nesten 24 år:) Jeg er så utrolig takknemlig - tuusen, tusen takk for en fantastisk presang helt ned til Afrika!:)

Det er liv her:)

Det er travle tider. Et av de store prosjektene jeg har jobbet med her nede skal ENDELIG fullføres! Vi startet planleggingen i november, så det er på tide at det skjer noe nå:) Søndag kommer det ca. 200 til oss på jobb og vi skal ha fullt opplegg hele dagen. Jeg er chair person of the organizing committee, og har hovedansvaret for hele greia. Det er utfordrende, men gøy!

Har fått sydd den tradisjonelle kjolen, gomesi/buusati, til et bryllup i juni, men siden jeg har den må jeg jo få brukt den mest mulig. Søndag er en stor dag, så jeg skal slå til og ha den på meg. Har skrevet om gomesien tidligere, og det er virkelig et stasplagg! Helt ufattelig mye stoff og alle delene er 3 ganger så store som de trenger å være, ikke spør hvorfor men det er bare sånn. Valgte et svart og blått stoff, og svart belte. Bilde kommer, for nå har jeg kjøpt nytt kamera.

Utenom jobben skjer det litt av hvert, men ikke alt går som planlagt siden jeg fortsatt sliter veldig med søvnen og tiltakslysten. Men det kommer seg, og jeg er på rett spor:) Det hjelper å tenke på hva jeg har klart før, og hva folk jeg kjenner klarer. En av de jeg gikk sammen med på utviklingsstudiet har som mål å klatre de høyeste fjellene på hvert kontinent, og denne uka klatret han til topps på Mount Everest, verdens høyeste fjell! Helt enormt, og virkelig en inspirasjon for oss andre i hverdagen:)

Bilder fra 17. mai-feiringen finner dere på Christine og Aleksandra sin blogg, pluss flere detaljer fra taxi-historien:) Hehe!

Kakerlakk-krig

Insekter i huset er helt greit, og litt må vi regne med her i Afrika. Til og med mygg går bra, det er ikke så mye malaria i Kampala uansett. MEN. King-size kakerlakker går bare ikke an. Den rakkeren jeg måtte ekspedere sist, var enorm! Største kakerlakken jeg har sett, og jeg har sett endel både i Afrika og Asia..

Den var så tjukk at den pilte ikke, men vraltet over golvet! Jeg hoppet opp i sofaen (pingle..) og fikk bare utbrudt syyyyyyygaste, før den gjemte seg under sofaen. Jeg hadde heldigvis insektssprayen med "rapid kill" på, og spraya som en gal. Vanligvis trenger diverse udyr et par dusj av den og så er det kvelden. Men dette monsteret tålte flere minutter med konstant spraying før den i det hele tatt reagerte!

Det ligger flere dammer rundt omkring, så mye spraya jeg. Da den endelig datt over på ryggen og begynte å sprelle, løp jeg og henta insektsdrepepulveret og strødde den helt ned, hvit kakerlakk:) Men døde den? Neeida, fortsatte å sprelle. Jeg ga den mer spray og mer pulver, og vurderte å dælje den med noe.

Nå er den død iallfall. Det er jeg helt sikker på, for jeg spylte den ned i do (som forresten ikke har toalettsete, HAHA). Men den sprellet i 5 minutter etter den massive giftoverdosen jeg ga den. Rett før jeg svimte av selv av all sprayen. Du skal egentlig ikke drepe kakerlakker, for da kommer det bare maaange flere. Men må man så må man!

Lesson learnt? Neste gang skal jeg slå først, spraye etterpå.

17. mai i Kampala

Min første 17. mai-feiring i utlandet ble helt suksess!

Startet med flaggheising hos den norske ambassadøren klokka 8, akkompagnert av kaffe, kransekake og et stort, flott ugandisk politikorps. De hadde øvd og kunne alle de kjente og kjære 17. mai-sangene våre. "Ja, vi elsker", "Fagert er landet", "Kongesangen" og "Gud signe vårt dyre fedreland" ljomet utover. Vi sang og vi sang!

Toget stilte opp, og korpset ledet an ut i gatene med Gammel Jägermarsj. Norske flagg, 3*hurra og norske barn i bunad - det føltes ikke som Afrika i det hele tatt. Et typisk øyeblikk der du må spørre deg selv hva i all verden er det som skjer nå - midt i Afrika?

Vi gikk ned til residensen til en av de ansatte på ambassaden, og der ventet en imponerende meny. Norske (!!) wienerpølser med brød, lomper og sprø løk åpnet ballet. Så var det vafler, is, sjokoladekake, eplekake, krydderkake, boller, twist og til slutt kroneis som sørget for at alle ble gode og mette. Det blir jo alltid endel spising på 17. mai, forskjellen her var bare at vi spiste alt sammen på to timer:) Hehe!

Sekkeløp, eggeløp, dragkamp og diverse ble arrangert, brakte frem gode minner!


Været var helt nydelig med skyfri himmel og oppimot 30 grader. Definitivt ikke som hjemme, jeg fikk melding om 8 grader og nordavind.

Tradisjon tro må man jo finne på noe gøy på kvelden etter at programmet er over. Det ble middag på Steak Ranch, super mat til en billig penge. Underholdning på vei hjem også, med bil som ble kjørt tom for bensin:)

At jeg ble kjent med to fra Jørpeland og ei fra Bergen, gjorde jo dagen helt komplett. Bare så synd at de reiser for godt denne uka. Jaja, moro så lenge det varte, og god tur til Zanzibar!

Ps. bilder mangler fordi kameramobil, digitalkamera og speilreflekskamera som kjent har havnet i andre hender. Men jeg håper dere kan lage deres egne bilder av det jeg har skrevet.

Status

Jeg vet at det er mange som lurer på hvordan det går med meg, hvordan etterforskningen ligger an, og generelt. Så her er en update!

Det går bedre for hver dag, og jeg prøver å ta tak i de vanlige tingene og få normalisert det jeg kan. Har vært på jobb noen dager nå og fått gjort bra ting! I dag ble vi ferdige med et program som vi skal sende til Nairobi, og hvis det er bra nok kan det bli sendt på en satellitt som dekker hele Afrika. Hvor kult hadde ikke det vært? Vi er fornøyd med resultatet, og gleder oss til å høre tilbakemeldingene fra Kenya. Moro:) Praktiske ting som pass, oppholds- og arbeidstillatelse, papirer og dokumenter og diverse, har jeg en liste over. Bare å krysse av etterhvert!

Når det gjelder huset, har jeg klart å gå gjennom alt og fått skrevet liste over det som er tatt. Lista er lang som et vondt år, men det er jo bare ting. Har rydda på rommet, skifta alle låser, og bare vært der for å føle meg fram hvordan jeg skal gjøre det fremover. Jeg har ikke sovet i huset mitt enda, men det har jeg tenkt å prøve på snart. Det er fortsatt ekkelt, og jeg blir stadig minnet på hva som har skjedd. Jeg så alltid på klokka på radioen i stua, men når jeg gjør det nå, er det ingen radio der. Og når strømmen går, står ikke lommelykta der den pleide. Sånne ting. Men jeg tror det går over etterhvert.

Etterforskningen pågår for fullt, men jeg får ikke vite så mye som jeg fikk i starten. Da hadde jeg innsyn i alt fra forklaringer til hver minste detalj. Det var så godt å få vite alt, men jeg skjønner jo at de må ha arbeidsro også, og kanskje er det ting jeg kan forkludre for dem hvis jeg får vite absolutt alt. Jeg er veldig glad for at jeg jobber der jeg jobber, for vi har gode, og da mener jeg GODE kontakter i politiet. De ble involvert tidlig, og siden de er police officers med høy rang, bidrar det til å redusere risikoen for korrupsjon, blant annet. Hvis etterforskerne vet at høytstående folk er inne i saken, skal det mye til for dem å tørre og ta imot bestikkelser.

Som om ikke innbruddet var nok, skjer det store endringer i nærmeste fremtid. Gosia har sagt opp jobben og er ferdig denne uka. Hun blir værende i Kampala, men skal jobbe på helt andre siden av byen, hvor hun også skal bo. Glad for at hun ikke forlater landet, og vi kommer jo til å holde kontakten. Men ikke som nå, jeg har hatt henne rundt meg fra den dagen jeg kom, og vi har gjort alt sammen. Virkelig en storesøster jeg ikke skjønner hvordan jeg skal klare meg uten.

Hun har vært min handy woman og fiksa alt fra toalett, vask, dør, lås osv, kommet med mat og medisiner når jeg har vært syk, vært min store støtte når det har blåst som verst på jobb, og vært hos meg gjennom hele denne fæle innbruddsgreia. Jeg har gjort det samme for henne, bortsett fra handy woman-biten da, den har hun fiksa selv:) Vi har reist, opplevd Kampala sammen, funnet på masse sprell og hatt en fantastisk tid. Jeg har visst om dette i et par måneder, men allikevel blir det rart når vi pakker ned tingene hennes og flytter henne ut av nabohuset.

Som dere skjønner blir det en ny start i Kampala på de aller fleste måter. Men jeg er klar! Livet er til for å leves, og jeg skal jammen meg ikke dra hjem om fire måneder og tenke at jeg ikke gjorde maks ut av det.

Innbrudd..

Det som ikke skulle skje har skjedd. Jeg har hatt innbrudd, og det meste som kan stjeles, er stjålet. Viktige og verdifulle ting, og mindre viktige ting. De har stappet fullt i koffert og sekker, og rett og slett båret ut alt de har kommet over. Finnes visst ikke grenser for hva folk er i stand til å gjøre når de til og med gidder å ta med seg hårspray og vaskepulver i tillegg til alt annet det kan tenkes at de får penger for. Det er bare ting, og jeg er uskadd, men det er likevel en unntakstilstand å komme opp i.

Dette er helt forferdelig, og det er vondt og vanskelig. At jeg sitter langt nede i Afrika, gjør det selvsagt ikke bedre. Men jeg er ved godt mot, og tar en dag om gangen. Jeg har tro på at disse som gjorde dette blir buret inne, og at jeg igjen kan få ro i sjela og få tilbake tryggheten som de tok fra meg.

Hvis det ikke blir så mye blogging fremover så vet dere iallfall hvorfor. Nå er det krig, de har prøvd seg på feil hviting! Jeg kan love dere at jeg skal stå oppreist til siste røver er tatt.

Pengebruk

En av de store sakene her for tiden er CHOGM-skandalen. Commonwealth Heads of Government Meeting, hvor 53 tidligere britiske kolonier/protektorater møter dronning Elizabeth annethvert år. Etter at CHOGM ble holdt i Kampala i 2007, har en vanvittig korrupsjonsskandale blitt rullet opp. 1,5 milliarder norske kroner forsvant!

Visepresidenten, statsadvokaten, og fem ministre (!) er innblandet, og må sannsynligvis møte i Anti-korrupsjonsretten i Uganda for å svare for dette. Det vil i tilfelle være et fremskritt av dimensjoner for dette arbeidet, men jeg har mine tvil om disse syv må forlate sine stillinger. Men det hadde jo vært kult hvis noen for en gangs skyld måtte stå til ansvar for noe her.

Angående penger og makt; president Yoweri Museveni er ikke akkurat billig i drift. Forrige uke ble det slått stort opp at han svir av 1 million norske kroner hver dag på transport, sikkerhet og diverse som han "trenger" for å kunne utføre jobben sin. Og her kommer regnestykket: han har vært president siden oktober 1986! Dere kan jo selv regne det ut. Jeg tør ikke engang å tenke på totaltsummen.

Dette i et land hvor 51 % lever under fattigdomsgrensa på 6 kroner dagen. Helt sykt. Og det er bare presidenten. Alle ministre og andre høytstående personer har noen budsjetter som ikke ligner grisen, og hver gang de beveger seg ut, er det full politi- og millitæreskorte og en kolonne av Land Cruisere og alle andre må kjøre av veien ellers blir de arrestert.

Vi har kjørt rett etter kolonnen en gang for å slippe unna trafikkaoset i byen, men vi turte ikke ligge der lenge i frykt for å bli stoppa. Men vi kom oss iallfall ut av det verste lyskrysset i byen med å kjøre på rødt og ligge tett oppi ministerkolonnen:)

Det er en syk verden vi lever i. I Norge må regjeringsmedlemmene for all del ikke bruke en skattekrone mer enn de absolutt må, og det blir helt skandale hvis de har brukt penger på noe vi synes er litt for fint (kjole-Karita, statsministerens bil og jeg vet ikke hva). Vi sutrer og klager.

Ikke at vi skal slutte å bry oss om hvordan våre skattepenger blir brukt av våre folkevalgte, men det får være måte på. Vi skal være så sjeleglade for at vi har et system som er så gjennomsiktig som det går an å få blitt i denne korrupte og skakkjørte verdenen.

Walkover

Jeg hadde gledet meg til en fridag med sol, kafé og slaraffenliv, og bittelitt jobbing, men sånn ble det ikke. Våknet opp med sår hals, tett nese, vondt i hodet og stiv nakke.

Nå blir det senga istedenfor kafé, og på menyen står det Ibux, Paracet, Strepsils, Otrivin og tigerbalsam. Godt miniapoteket mitt er oppdatert!

Fordelen er at jeg har i morgen også på å bli frisk, har det usannsynlig travelt på jobb de neste ukene så jeg må bare få knekt disse basillene fort som fy.

Får se på det som mitt bidrag til feiring av 1. mai. Hadde jeg vært frisk, hadde jeg nok sittet og skrevet litt på et par dokumenter før byturen, og slett ikke hedret arbeidernes dag. Jeg er ikke flink på å markere 8. mars, 1. mai og alle disse andre dagene, men nå gjør jeg altså et unntak, om enn noe ufrivillig.