I nyhetene

Nyhetsbildet i Uganda er litt annerledes enn i Norge, og det er veldig spennende aa folge med paa tv, radio og i avisene her. For aa gi dere et bilde av hva som opptar folk for tiden har jeg samlet noen av dagens overskrifter:

Vann: Hovedsaken i Daily Monitor er at vann paa jerrykanner (20 l) naa koster 1000 shilling (3 kroner) mot 200 shilling (60 ore) for bare kort tid siden. Det er en kraftig okning for folk flest, og har fort til rasjoner av vannet. Aarsaken er at en hovedkran gikk i stykker, den ligger ca. 3-4 km herfra, og vi har ogsaa faatt varsel om at vannet kommer til aa bli kuttet. Det skulle egentlig skje paa onsdag, men venter fortsatt paa at det skal skje. Har lagra baade drikkevann, kokt vann og springvann saa jeg er klar.

Mat: Vi er inne i regntida naa, og den har vaert snill med Uganda i aar. Ganske mye nedbor, men ikke saa mye at det har vaert flom. Det betyr at prisen paa frukt og gronnsaker har blitt halvert den siste tiden. En bunt gronnsaker koster naa 500 shilling (1, 50 kroner) istedenfor 1000 melder avisene. Bra for folk, daarlig for bondene.

Politikk: En ny homolov er foreslaatt, og den vil gi dodsstraff for de som blir funnet skyldige i aa praktisere homofili. Det har skapt sterke reaksjoner, og det blir spennende aa folge utviklingen i den saken. Hvis loven blir vedtatt, vil Uganda bli et av de farligste landene for homofile. Skummelt. La oss virkelig haape at det ikke skjer.

Ellers har fredagsavisene litt sladder og masse bilder fra fester som har vaert i byen, innbyggerne i Kampala vet aa kose seg med dans, musikk og fest:)

Bugandakongedømmet

Her kommer litt til de historieinteresserte. Men det er en veldig viktig del av folks liv her, og dermed også for forståelsen av kulturen her. Historien om Buganda har blitt gjenfortalt gjennom generasjonene, og det som ofte skjer med muntlige fortellinger er at de får flere versjoner. Det eksisterer fire ulike versjoner, blant annet at folket kom nordfra, enten fra Sudan eller Etiopia en gang på 1000-tallet. Det som er sikkert, er at dagens kong Ronald Mwenda Mutebi 2. (bildet) er den 36. kongen i rekka, og at Kato Kintu var den første.

Buganda er det største av de tradisjonelle kongedømmene i Uganda med rundt 6 millioner, og har sine grenser ved Victoriasjøen i sør, Nilen i øst, Kyogasjøen i nord og Kafuelva i nordvest. Det er over 50 klaner innen Buganda, og de har oppstaatt etterhvert som konger har kommet og gått. Min klan, Ngeye, er en av de første, den oppstod kanskje så tidlig som 400 e.Kr. Sammen med fem andre klaner omtales den som en av de opprinnelige klanene.

Kongen kalles kabaka, som bokstavelig talt betyr ”hvem sin kjeve”. Grunnen er at kongene begraves uten kjeven, den tas ut. Gravplassen til fire av kongene, Kasubi tombs, er kjent her i byen. Mer om den kommer i et senere innlegg.

Kabakaens slott, Mengo, ligger på en av de syv toppene i Kampala sånn at han kunne ha god utsikt og oversikt. Her har det skjedd saker og ting, det mest dramatiske var da kongen ble angrepet av Idi Amins hær i 1966. Tradisjonen sier at kongen ikke kan bo et sted hvor blod er blitt spilt, så han måtte flytte for godt. Fra 1966 til 1994 var slottet invadert av soldater, og ingen fikk komme verken inn eller ut, derfor har ikke uganderne heller vært så mye her. Vi fikk egentlig ikke lov å slippe inn på området siden jeg ikke var muganda*, men siden Moses er det, og han fikk forklart dem at jeg ikke var en vanlig muzungo-turist, så fikk vi slippe inn. Rett nedenfor slottet ligger Kabaka Lake. Kongen var glad i å svømme, så han bygde seg en innsjø som skulle ha direkte kontakt med Victoriasjøen. Kvaliteten på badevannet er ikke akkurat god nå, så det er ingen som svømmer der lenger.
Bugandakongedømmet har også sitt eget parlament, Bulange, med statsminister og andre ministre. Bulange sies å være en av de flotteste bygningene fra kolonitiden. Ved inngangen står en hyggelig kar med tittelen Sergeant of Arms of the Kabaka som fungerer som en slags vokter/guide. Han låste oss inn i parlamentssalen hvor møtene foregår. Så ut som et mini-Storting med egne plasser til ministrene, ordstyreren og kongen. Første gang jeg har vært inne i en parlamentssal.

Et lite apropos:
Noen husker kanskje opprøret i Kampala nå i september, hvor rundt 30 mennesker ble drept. De med aller best hukommelse husker kanskje også at det hadde med en konge å gjøre. Et av distriktene i Buganda, Kayunga, ville erklære seg uavhengig fra kongedømmet, og da kongen prøvde å besøke distriktet, ble han nektet. Det førte til opprør. Men, det var ikke Kayungadistriktet som gjorde dette, det var en kaptein i Ugandas hær som ble innsatt som sjef i Kayunga av president Museveni som gjorde det. Til og med familien til kapteinen gikk imot ham og støttet Buganda. Ryktene sier at Museveni gjør hva han kan for å skape splid innad i Buganda som en del av sin politiske strategi frem mot valget i 2011. Flere radiostasjoner ble stengt, og er fortsatt stengt. Avisene meldte tidligere i uka at kongen og presidenten er enige om aa nedsette en komite som skal diskutere muligheten for gjenaapning.

*For de som lurer på om Buganda har sammenheng med luganda, språket jeg prøver å lære meg, så er det helt riktig. Buganda er kongedømmet, baganda er folket som tilhører kongedømmet, muganda er en person som tilhører bagandafolket, kiganda er tradisjonene deres, og luganda er språket. Så enkelt. Uganda betyr buganda på swahili, og siden det britiske protektoratet lå midt i Bugandakongedømmet (sentralregionen, hvor Kampala er), ga britene protektoratet sitt navnet Uganda.

Fotballkampen på lørdag endte forresten med seier til hjemmelaget 2-1. 1-0 kom på straffe tidlig i 1. omgang, så utlignet Rwanda i 2. omgang før Ugandas kaptein scoret vinnermålet på frispark. Hun var banens desiderte ener, og den store stjerna. Gøy med landskamp og nasjonalsanger, og at ”vi” vant.

Blåmandag

Det praktiske går sin gang, dag etter dag..Noen dager bedre enn andre..Skikkelig blåmandag i går. Huset blir veldig, veldig varmt pga sola, og selv om jeg lufter mye så er det steike varmt stort sett hele tida. Sånn at du svetter selv om du sitter rolig i sofaen. Og da er det ikke så behagelig å lage mat, men det må man jo ha. Prøvde meg på ris og grønnsaker, men det ble ikke så vellykka. Var noe med kombinasjonen av noe sausgreier som svikta litt tror jeg. Oppvasken skulle jo være bankers, men jeg var litt uforsiktig med gryta og da sprutet det svarte (alt blir jo svart når du bruker gass og flamme) fra bunnen av gryta på den hvite t-skjorta mi. Gøy. Så brant jeg fingrene på det varme vannet fra vannkokeren.

Det var kommet mygg inn et eller annet sted, og jeg kunne jo ikke spraye myggdreper inne i stua hvor jeg satt for det er ikke så veldig bra for helsa. Fikk slått et par av dem, det hjalp litt. Tenkte å bare slappe av med en film etter de praktiske strabasene, men med tidenes mest ustabile adaptersystem var ikke det så enkelt. Måtte sitte og lirke på plass kontakten akkurat i den posisjonen der den ladet eller fikk kontakt, og det tar gjerne 5-10-15 minutter. Gøøøøy.

En varm dusj pleier å hjelpe etter en kjip dag, så jeg skrudde på varmtvannstanken mens jeg så film. Jeg har ikke før fått stilt inn vannet passelig (først skru litt på den varme, så bittelitt på den kalde) før jeg ser og hører summinga fra mygg. Vann + lys er favoritten deres, følte meg nokså utsatt. Det neste jeg ser er en gekko (firfirsle) som sitter på veggen rett foran meg. Gekkoene er vanligvis fredelige dyr som står lenge på ett sted, men denne var litt stressa så den løp opp og ned langs veggen hele tida. Unødvendig å si at det ble en dusj av den lynkjappe sorten.

Etter at det aller meste har gått galt, er det bare å legge seg under myggnettet og håpe at neste dag blir hakket bedre. Prøve å ignorere at det er to unger som skriker om kapp rett utenfor soveromsvinduet og at vakthunden høres ut som om den har fått rabies eller noe. Som selvsagt ikke går upåaktet hen hos hundene i nabolaget, de svarer for hver gang min gir lyd fra seg. Regn, torden og lyn satte inn for fullt kl.4 om natta, da var det bare aa staa opp og finne en bok..Vinduene klirret og det smalt overalt. Halv 7 var jeg i seng igjen og fikk slappet av en times tid..It was just one of those days...

Men i dag skinner sola, lufta er ren, livet godt:)

Fin ettermiddag

Radiodebut!

I dag var det tid for min forste gang paa lufta her, stas! Douglas, Annette og Joanne har morgenshowet, og fredag er tid for Friday Special. Da er det mye god dansemusikk og serios og userios prat. De snakker ufattelig fort, saa jeg har ikke sjangs til aa skjonne hva de sier. At det er paa luganda i tillegg gjor det jo ikke enklere, hehe. Jeg ble plassert i studio, og snakka til det ugandiske folk om lost og fast og hvordan ting foregaar i Norge. Aapnet med aa onske lytterne god morgen og at jeg haapet alle hadde det bra paa luganda, det slo an.

Siden jeg har lugandanavn og tilhorer en klan, mener de at jeg er mer ugandisk enn norsk, og at president Museveni kommer til aa beskytte meg. Douglas er var veldig klar paa det, saa jeg er visst godtatt som ugander her, veldig kjekt:) Snakket litt om styresettet i Norge og monarkiet, utrolig moro aa hore Douglas si Jens Stoltenberg og kong Harald:) Men vi fant vel ut at det ikke er helt som her naar det gjelder maktfordeling.

Hadde to innringere som ville si hei til muzunguen fra Norge og sporre hvordan det gikk, veldig goy. Fikk bestemme et par sanger vi skulle spille, forutsatt at jeg dansa. Det kunne jo ikke lytterne se, men alle programlederne dansa rundt til afrikanske rytmer og Michael Jackson. Justine, teknikeren, kom inn og filma oss, saa det eksisterer en dansefilm. Men den blir nok trygt paa mobilen hennes forelopig:)

Jeg fikk lov aa avslutte showet og onske alle lytterne en gooood helg, kjempestas. Digger stilen paa programmene her, passe uformelt men samtidig har de alltid et budskap. Om morgenen er det saerlig aa onske folk en god dag paa jobb, og at de maa jobbe hardt. Mange har ikke jobber, saa de som har maa virkelig sette pris paa det.

Naa er det snart helg, planene er komishow i kveld, landskamp i fotball for damer mellom Uganda og Rwanda i morgen, og ellers litt sightseeing i byen med Tormod.

God helg folkens!

Rist løs!

National Theatre er virkelig stedet å være tirsdag kveld klokka 8. Da er det tid for Percussion Discussion Africa (PDA). Kort fortalt er det to timer med musikk, dans, sang og herlig stemning! Dro der sammen med Annette, kollega fra radioen. Vi kom en time før, og hun viste meg rundt hele området og jeg fikk hilse på mange artister, dansere og musikere, Annette kjente jo alt som var der nede.

Traff bl.a en som hadde vært i Stavanger og dansa i fjor, han reiser rundt på turne med en ugandisk dansegruppe over hele verden, skulle en måned på Europaturne nå, så han måtte innom PDA når han først var i byen, selv om flyet gikk om 8 timer. Utrolig gøy å bare henge på et sånt sted, treffer alltid så mange hyggelige folk. Kom i snakk med en kulturjournalist i Daily Monitor også, en av Ugandas største aviser.

PDA er ikke et show der tilskuerne sitter pent på stolene sine og klapper mellom hver sang. Neida, her er det opp og stå, og vrikke hoftene til de nesten går ut av ledd. 10-15 musikere og tre spretne dansere som leder an, ellers kan folk hive seg utpå når som helst. Det morsomste var sånn cirka midt i da danserne plutselig kom med alle mulige slags instrumenter (tekjele med pinne, lokk, trommer osv) som alle som var der spilte på. Så da dansa jeg rundt og slo på en tekjele:) Har ikke så mye bilder fra kvelden, ikke så enkelt å ta bilder når man danser og spiller samtidig. Ikke helt sikker paa hvor mange som var der, men tipper rundt 50.

Annette ville helst spille på en stor tromme, så da fikk hun det. Fantastisk dame, hun er en av de jeg skal jobbe mye sammen med fremover. Gosia var også på plass, hun dansa av seg influensaen. Fikk hilse på vokalisten etterpå, en rutinert kar fra Rwanda. Det er også bra med hvordan de gjør ting her, uformelt og alle snakker med alle. Det blir definitivt mer Percussion Discussion fremover, både for å trene opp hoftevrikkinga og for å oppleve to timer med goood stemning. Ellers er torsdag Comedy night og fredag har Douglas på jobb sitt eget show i byen, så det blir to kvelder til med moro denne uka. Tre kvelder i uka hver uke kan bli vel mye, men veldig gøy å hive seg med nå i starten. Iallfall fornøyd med Kampala som kulturby så langt, dette lover BRA!:)

Influensaen herjer

Selv om det er varmt og godt og full sommer her i Kampala betyr ikke det at influensaen holder seg unna. Jeg fikk den paa tirsdag kveld, og har hangla en hel uke med feber, forkjolelse og generelt nedsatt allmenntilstand. Kjedelige greier. I tillegg har jeg vaert litt for mye nede i tjukkeste byen hvor stovet og trafikken ikke akkurar gjor luftveiene bedre. Men i helga tok Linn og Tormod ansvar og henta meg paa jobb og installerte meg i huset deres. Ble der til mandag kveld og er friskmeldt i dag:) Linn sliter litt med bivirkninger fra malariatablettene, saa hun var ogsaa noksaa redusert. Stakkars Tormod med to syke jenter i huset..

Da jeg kom paa jobb i dag var sjefen helt sylta, ba meg om aa staa paa andre sida av rommet da jeg skulle snakke med henne. Og Gosia, nabo og kollega, er hjemme med vond hals og vondt i kroppen. Flere paa jobb ogsaa som ser pjuske ut. Enten er det jeg som har smitta hele gjengen eller saa er det noe som gaar. Ikke vet jeg, men naa er jeg iallfall klar for ei ny, om enn litt amputert, uke. Har gaatt glipp av litt Lugandakurs, saa i dag faar vi ta igjen litt:)

Viktig aa spise og drikke nok mens man er syk, og det har jeg ikke vaert flink nok til. Men naa har jeg starta et nytt og bedre liv, noksaa enkelt naar jeg fikk muffins, chapati (lefse stekt i mye olje) og samosa (frityrstekte meltrekanter med erter) som mellommaaltid her, hehe. Godt aa vaere i form igjen, alt vel.

Hvorfor er jeg i Kampala?

Jeg har ikke skrevet så mye om jobben enda, mest alt annet egentlig. Mye spennende som skjer rundt meg:) Fredskorpset (under norsk UD) har et utvekslingsprogram der målet er å finne partnere i ulike land som kan utveksle kunnskap og kulturerfaring. I mitt tilfelle er det Norge/Uganda, hvor Mediehøgskolen Gimlekollen og NRK er partnere i Norge, og Uganda Media Women’s Association (UMWA) er partner i Uganda. Jeg skal jobbe for UMWA og deres radiostasjon Mama FM i 11 måneder, og en av deres journalister skal være på Gimlekollen og i NRK P2.

UMWA: Organisasjon som jobber for å styrke kvinners stilling i samfunnet. De har ulike prosjekter gående for å bedre kvinners status og levekår, og de fem hovedprosjektene nå er info og fokus på: landrettigheter, barnemisbruk, likestilling, reproduktiv helse, og vold mot kvinner. Se ellers link i høyremargen for hjemmesiden til UMWA. Den skal shines opp, noe undertegnede har som et av ansvarsområdene i løpet av året her.

Mama FM: Den første afrikanske kvinneradioen, startet i 2001. Det er 15 journalister som jobber her, inkludert to teknikere. Det er flest kvinnelige journalister. Jeg har min pult i nyhetsrommet der jeg er sammen med Jane (naboen min), som er nyhetsoppleser. Hun er så flink! Leter opp alle nyhetene selv på nettet og i aviser, og skriver manus foran hver andre times nyhetsoppdatering.

De første fire ukene nå skal jeg ha en times kurs hver dag med Moses (paa bildet med meg), mest språk, men også historie og kultur. Jeg øver på gloser (nesten) hver kveld, satser på å bli god i lokalspråket Luganda som snakkes av 6 millioner i området i og rundt Kampala. Hjelper jo at alle rundt meg snakker det, mange å øve meg sammen med.

I tillegg har jeg møter omtrent hver dag med de journalistene jeg skal samarbeide mest med. Da diskuterer vi alt mulig, men spesielt kontekstualisering av begreper. Vi tror det er viktig å sette ord på hva vi legger i ulike begreper innenfor kultur og samfunn og lærer hverandre om Uganda og Norge for å ha et godt grunnlag for det vi skal lage innen kulturjournalistikk. Det er definitivt mye kulturrelatert stoff her, det er bare å få satt det i et system.

Skjer mye spennende ellers også, Moses holder på å lage en plan for alt vi skal se i løpet av de fire ukene. Jeg kom med noen forslag, og han med enda flere, så det blir massiv sightseeing i tillegg til språkkurs. Det er kjempestas, får farte masse rundt i byen og se alt som er av historiske steder, sentrale bygninger, religiøse monumenter, museer, markeder, og you name it. Det gjør at jeg får en mye bedre oversikt over byen, og samtidig får se historien vi snakker om i praksis. Kan ikke skjønne at jeg bare har vært her i en drøy uke, har skjedd så mye på så kort tid.

Dette er Charles, en av de jeg skal jobbe mest sammen med naar jeg er ferdig med spraakkurset. Kul fyr. Under er inngangen til UMWA/Mama FM.

Hurra for pappa!

I dag fyller pappa aar,
du og du saa fort tiden gaar.
Lenge siden femtitre,
Men ingen kan jo se det!

Gratulerer med dagen,
spis godt og fyll opp magen.
Hilsen kommer fra Kampala,
fra hu litla og halvgala.

Hipp, hipp hurra!:)

Han er en glimrende kokk, noe som vises her paa bildet, laks a'la Jarleiv, som han har laert av selveste Craig Witson, servert til Sorbo-damene paa hytta:) Gaver tas imot med takk, gjerne av typen golfutstyr, spinningutstyr, boker, sjokolade eller peanotter (tror jeg, hehe).

Glad i deg!

Gata mi:)

Tipper dere lurer litt på hvordan det ser ut rundt meg her, så dette får bli en slags minitour i nabolaget, eller iallfall i gata mi. Alle bildene er fra gata rett utenfor huset, og opp til krysset der en ny gate starter. Den går rett til Mama FM (jobb) og ligger bare 600-700 meter eller noe herfra. Mer bilder kommer, får ta litt om gangen. Ikke saa enkelt aa legge inn bilder, for de legger seg overalt, og odelegger teksten hver gang. Moro for en med min tolmodighet! Men jeg har bare godt av det;)

Her ser dere 1. Fasaden på huset. Til hoyre er soverommet, saa inngangen og vinduet i stua.

2. Vakhunden vår. Tipper noen ler nå siden jeg er så redd for hunder, men han her karen ble jeg venn med med en gang, han skal jo tross alt passe på meg, ikke spise meg.

3. Gata sett oppover. Her trasker jeg opp og ned mange ganger om dagen, fin bakketrening! Litt mer upraktisk naar det regner, for da fosser det nedover og rundt og overalt. Men det var bare den ene dagen det var skikkelig vilt, ellers har det vaert fint.

4. Nedover fra huset. Har ikke gaatt der, saa jeg vet ikke hva som skjuler seg der:)

5. Meg i gata bare for å vise at jeg faktisk er her, og at jeg ser stort sett ut som vanlig.

6. Naboene tørker klær under palmene. Saann cirka hvordan jeg ogsaa gjor det, og det viktige er aa stryke absolutt alt etterpaa. Ikke fordi jeg synes det er saa veldig stas aa stryke (har vel omtrent aldri stroket noe som helst for), men fordi det kan samle seg parasitter og allslags uhumskheter naar klaerne torker. Derfor maa alt strykes. Jadda, jeg klarer meg;)

7. Går en 4-5 geiter rundt og gresser rett oppi her, søte små.

8. Naboens palme og stol til å ta en siesta i, det er veldig varmt når sola står på som den gjør i dag.

9. Frukt av noe slag.

10. Meg i gata igjen, må hive ut noen bilder av meg selv siden jeg vet dere vil se det, ikke fordi jeg har noe veldig oppmerksomhetsbehov.

11. Piggtråd for å beskytte mot..hmm..palmene bak der?

12. Trodde dette var en skole siden det er som regel unger og folk overalt her, men skolen er visst et annet hus, for dette er et kyllinghus..Hehe..Saant skjer;)

13. Krysset hvor vi svinger til høyre for å gå til jobb, og egentlig til det meste annet.

Har aldri gått til venstre, så hva som er der vet jeg fint lite om foreløpig.

So this is my street:)

Paa besok til Tormod og Linn:)

Etter å ha funnet litt ut av ting og tang tenkte jeg at jeg skulle ut og prøve meg på egenhånd:) Hadde lyst til å se hvordan Tormod og Linn hadde det, så jeg tok helgen hos dem. De bor mellom Kampala og Entebbe, ca.20 km fra downtown Kampala. Gosia skulle også bort i helga, og vi tok følge ned i Old taxi park. Etter litt tråkling og løfting og klemming mellom biler fant jeg Entebbe-skiltet, og satte meg ombord.

Entebbe road er hovedveien mellom de to byene, så det er nokså greit å kjøre der. Stedet jeg skulle treffe Tormod og Linn stod ikke på kartet mitt, men de i taxien sa de skulle hive meg av når vi var der. Det gikk nesten helt bra, jeg kom bare 10min for langt, men det var ikke så galt. Kom meg fram:) Kosta 1000sh fra Kisaasi til downtown, og 1500sh for resten av strekningen. Under en 10er, det er billig transport kan du si.

Vi spiste lunsj og handla på et svært shoppingsenter før vi kjørte hjem til der de bor. Linn er knalltøff som tør å kjøre her, men hun trives best når det ikke er så mye trafikk. Venstrekjøring er heller ikke så enkelt, så all respekt til henne!! Det er Tormod sin bil og i utgangspunktet han som skulle ha bil her nede, men han strøk på oppkjøringa rett før vi dro til Uganda, så da skar det seg. Men det tok han med et smil, bedre lykke neste gang:)

Vi brukte helga til å slappe av, lage mat og se Harry Potter. Deilig å ligge på sofaen og lese aviser og bøker, akkurat som helgene hjemme. De har et nokså likt hus som mitt, bare med mye større uteområde, hage og alt. Fint sted. De har også en hushjelp, skjønne Maria Gladys (i den blomstrete kjolen), som rydder og vasker og holder orden i sysakene. Hun var på besøk sammen med venninna Anet, virkelig trivelige jenter! Vi fikk navn paa Luganda (lokalspraaket), en klan, og vi ble innlemmet i familiene deres med en gang. Mitt Lugandanavn er Nakawooya, og jeg er med i Ngeye-klanen. Herlig:)

For å gjøre helga komplett måtte jeg jo ta taxi hjem også, kom meg på en på hovedveien, ned i Old taxi park i Kampala, og kom meg på en ny hjem til Kisaasi. Siden det hadde regnet endel i byen var taxiparken et gjørmehull, litt av et syn! Og mine hvite joggesko er ikke saa hvite lenger, hehe.

Fikk gjort litt husarbeid da jeg kom hjem, strøket klær og kokt litt vann. Det førte til brennemerker på tre fingre som vanlig, jeg må VIRKELIG få kjøpt noen solide grytekluter eller grytevotter. Men frustrasjonsnivaaet er usedvanlig lavt, jeg har bare skjont at det ikke nytter aa irritere seg over saanne ting siden de skjer hele tiden. Maa heller prove aa unngaa de dumme tingene som aa brenne fingrene av meg hver dag:)

Hilsen Nakawooya:)

Hipp hurra for Ugandas nasjonaldag!

Hurra for Ugandas 47 år som en fri nasjon! 9. oktober 1962 fikk Uganda sin uavhengighet fra Storbritannia, og det feires med brask og bram hvert år på Kololo Airstrip, et svært område midt i byen som tilhører staten (alt gjør forsåvidt det, men dere skjønner hva jeg mener). President Museveni kom til makten i 1986, og han er fortsatt den ubestridte lederen og omtales bare som hans eksellense presidenten. Varemerket hans er en hvit/gul hatt som han mener beskytter han mot malariamygg:)

Jeg skjønner egentlig ikke helt hvordan vi kom oss inn på dem offisielle feiringen, men Gosia (blond i rod topp) kjente ei som jobbet på et offentlig kontor i byen, og hun hadde visst invitasjoner og tillatelser liggende. Så Gosia og jeg tok turen til byen og møtte Saskia (brunt haar i hvitt), engelsk jente som har vært her i 3 uker. Vi måtte gi fra oss kameraene ved inngangen, men siden disse folkene er vant til å vokte presidenten tenkte vi at de tar godt vare på kameraene våre også. Og det gjorde de. Men det var veldig synd at jeg ikke fikk tatt noen bilder, for det er vanskelig å forklare hvordan hele seremonien og paraden foregikk. Men dere får lage deres egne bilder av det jeg beskriver.

Kololo Airstrip er en SVÆR, flat plass, og der var det lina opp flere tusen soldater. De tilhørte sikkerhetsstyrket, politistyrken og fengselsstyrken. Presidenten kom kjørende inn på området og stod i åpen bil og kjørte mellom absolutt alle radene med soldater for å inspisere æresgarden sin. Det tok jo sin tid, men vi hadde heldigvis stoler og god utsikt. Vi satt i enden av teltet der alle generalene og de prominente gjestene satt, inkludert ministre fra Uganda, Tanzania, Kenya og Somalia, Idi Amins sønn og jeg vet ikke hvem.

Etter inspeksjonen var det tid for presentasjon, da skulle alle divisjonene marsjere forbi teltet vårt og bli presentert. Etter sånn cirka 50 divsisjoner trodde vi det var slutt, men neida, da skulle samtlige soldater gjøre det samme om igjen, bare i raskere tempo (med knestrekk for hver gang, litt av et syn). Imponerende hvordan de holdt ut i varmen i timesvis, spesielt korpsene. De spilte i 5 timer i strekk samtidig som de marsjerte frem og tilbake på området.
Etter militærparaden var det tid for folkeparade, da var alle slags organisasjoner, sykehus, nasjonalparker og alt representert, de ble også presentert på samme måten da de gikk forbi teltet vårt. Nesten som 17. mai.

Så var det tid for høydepunktet, presidenten Musevenis tale. Han begynte med å si at han hadde en tale på 41 sider (!), men at han bare skulle ta kortversjonen siden det begynte å bli lenge for folk å være der i varmen. Vil ikke si at Museveni var noen stor taler, og karismaen var omtrent fraværende. Vi begynte å kjede oss, og det samme gjorde militærtoppene rett foran oss. En etter en duppet de av med medaljene sine på sneiJ Musevenis viktigste budskap var å utvikle økonomien, noe han mente måtte gjøres gjennom å oppgradere elektrisitetsnettet, veiene og jernbanen.
(Bilde: fra byen)
En av de største avisene i Uganda, Daily Monitor, var ikke nådig mot presidenten dagen etter. ”Han unngikk å snakke om godt styresett og menneskerettigheter”, skrev de i lørdagsutgaven. I tillegg tok de opp at de fleste lederne av opposisjonspartiene boikottet feiringen. Men så er heller ikke Museveni så glad i Daily Monitor, han nevnte dem spesielt i talen og sa de bare skrev negativt om han og hans regime. Så da har de det gående..

Vi avslutta feiringen med lunsj og goood kaffi på 1000 Cups Coffee House i sentrum, der skal jeg definitivt tilbake. Herlige kaffi. Vi gikk og traska rundt i bykjernen, så jeg fikk bli litt kjent med gatene og hvor ting var i den nye hjembyen min:)
(Bilde: Fra Kampala road, en av hovedgatene i downtown)

Transportetappen:)

Kampala er en travel, kaotisk, støvete og eksosfylt by. For å skjønne hvordan det er å bo her nede må jeg si litt om ulike transportmidler, siden det er en viktig del av hverdagen.

Det første og farligste er boda boda, eller bare boda. Det er motorsykkel-taxi der sjåførene henger langs gatene og du bare setter deg på. Det er vel noe av det farligste du kan gjøre her nede, nest etter å drikke vann fra springen. Jeg ville jo aldri i verden ha satt meg på en motorsykkel der verken sjåføren eller jeg har hjelm i Norge, og iallfall ikke i en kaostrafikk der alle kjører alle veier. At Kampala er en av de stedene i verden med flest trafikkulykker gjør det ikke akkurat bedre. Men jeg har tatt boda flere ganger, ikke fordi jeg ville men fordi du ikke alltid har noe valg. Hvis jeg må velge mellom å gå langs en vei i mørket eller å ta en boda, så velger jeg det siste. Litt av trikset er å velge sjåfører som ser eldre ut enn 20, og som har hjelm. Bodaer koster rundt 1000-5000sh (3-15 kroner), alt etter hvor langt du skal.

Det vanligste og morsomste, er taxi. Her betyr det minibuss av typen hvite Toyota Hiace med blå striper langs vinduene. Gosia og jeg diskuterte hvor mange taxier det er i byen, hun tipper 2000 og jeg tipper 5000. Systemet er som følger: alle taxiene kjører til og fra taxiparker downtown, Old taxi park eller New taxi park. Jeg har bare vært i Old. Som dere ser på bildene så er det et salig kaos av taxier, folk, boder, markeder, søle og alt mulig annet. Alle som kjører til og fra Entebbe står ett sted, de som kjører til Kisaasi hvor jeg bor, står et annet sted. Her gjelder det bare å vite hvor du skal, så spør du det bare frem. Taxiene har plass til 14stk + sjåføren og ”konduktøren”. En Hiace er ikke så veldig stor, men bare du stuer godt så går det fint. De aller fleste bruker taxiene til daglig, og som et ledd i ugandiseringen min freser jeg rundt i taxi når jeg kan:) Fra Kisaasi til downtown koster det 1000sh, altså 3 kroner. Det tar mellom 20 minutter og 1 time, alt etter hvor mye trafikk det er og hvor mange som skal av og på underveis.

Det tredje alternativet er det vi i Norge kaller taxi, men som her kalles special hire. Da kjører du i en bil som vanlig. Dette er heller ikke så veldig dyrt, en tur fra downtown og hit koster mellom 10-20 000 sh (30-60 kroner). Men det blir jo litt av det hvis du drar frem og tilbake til byen hver dag, så vi får se. Det skal jo være tryggere å kjøre bil, men det kommer an på bilen og sjåføren. Har fått noen nummere til sikre sjåfører fra jobb, så jeg vet hvem jeg skal ringe når jeg vil ha special hire.

Jeg har som sagt prøvd alt, og har sett mye moro spesielt når jeg har tatt taxi. Tenker jo på sikkerheten, og jeg prøver å passe så godt på meg selv som jeg kan.

Tut og kjor fra Marita

Uganda!

Tenk at jeg er i Uganda og at jeg skal være her omtrent 1 år! Herlig og skremmende tanke!
Bare 19 timer siden jeg landa her, men jammen har det gått unna, føles som minst 3 dager. Ble møtt på flyplassen av Rita, ei på jobb, så dro vi rett på shopping for å få tak i ting til huset mitt. Jeg hadde bare sovet 2 timer det siste døgnet, så jeg var ikke direkteat opplagt. Ble bare noen småting som laken og teppe, så dro vi innom UMWA/Mama FM, organisasjonen og radiostasjonen jeg skal jobbe. Der fikk jeg treffe de aller fleste, og ble vist rundt på hele området. Ser ut som en fin arbeidsplass og folkene virker utrolig hyggelige. Tipper jeg kommer til å trives veldig godt her.

Vi spiser lunsj på jobb hver dag, da går det stort sett i 5 forskjellige ting som roterer har jeg blitt fortalt. I går var det matoka, det er stekte bananer (ikke spise-bananer men en grovere type som brukes til matlaging) med hvite bønner. Smakte som poteter med bønner, så det gikk fint! Fikk litt magetrøbbel seinere på dagen, men tror det var mer pga reisen. Etter noen timer søvn var det ut på shopping igjen (alle som har innredet hus/leilighet vet hvor ufattelig mye ting og tang som trengs), da sammen med nabo og kollega Gosia (fra Polen, men har bodd i USA de siste 7 årene), som skal være her i 6 måneder og jobbe med markedsføring og økonomi i organisasjonen. Fantastisk jente som virkelig tok i mot meg med åpne armer. Hun kom for 2 uker siden, så hun hadde nettopp gjort det samme selv. Fikk tak i mye ting og tang.

I dag startet prosjekt ”shine opp huset”. Vi bor på nord i Kampala, bare noen km fra bykjernen. Men her er det som å være på landsbygda i Afrika, bor midt i en vanlig landsby der folk bor langs veien og har sine små boder og lager mat, vasker opp og lever livet stort sett utenfor husene. Koselig å gå de 10 minuttene til jobb og alle sier bye (de sier bye isteden for hey), så jeg går rundt og sier hadet til alle.

Det har bodd en jente fra Zambia i huset mitt i det siste, men hun flyttet ut for en stund siden. Vet ikke om det er gjort så mye etter det, så det var ganske støvete, skittent, døde maur i kjøleskapet og føltes ikke reint for meg iallfall. Så da var det en ting å gjøre; vaske. Frem med mopp, filler og Mr.Muscle og vips så var det..tja, reint i den forstand at jeg nettopp har vaska det, men det ser ikke reint ut. Flekker og merker og sånt, men det er så reint som jeg ser det, og nå er det reint nok for meg!

Det var ikke så veldig enkelt å få ting til å virke i dag da jeg stod opp. Tenkte å koke vann til å vaske med, men da virka ikke komfyren. Så skulle jeg prøve vannkokeren, men den viste seg å være ødelagt. Men jeg hadde satt på bryteren til å varme opp vannet i dusjen, så jeg tok vann derfra og startet vaskinga med. Senere fikk jeg hjelp av Gosia til å få på komfyren (må sette på gassen, så bryteren, så tenne på med fyrstikk, så er det full fyr og sett i gang), og da ble det fart i vannkokinga. MEN, ingenting varer evig, så etter to kjeler var det plutselig ikke vann i springen. Ikke noe kaldt vann å koke opp med andre ord. Brukte det jeg hadde og fikk tatt alle golv, kjøkken, kjøleskap og alt, så det ble da reint allikevel..

Grunnen til at jeg ikke har fått tatt noen bilder ute er at det REGNER. Skikkelig Rennesøy-vis også, siden det er regntid her nå fant jeg ut. Ifølge Gosia har det ikke regnet så mye på to uker, men vi klarer oss. Veien ned til huset vår fosser alle veier, lang renne med rødt vann siden alt av sand og veier er røde her. Sjarmerende på en måte, men vi er avhengig av å komme oss rundt og når bare det å gå til jobb er en prøvelse pga regnet, så blir det litt mye. Får håpe det blir mer som en skur her og der i løpet av dagen, da er det ikke noe problem.

Yes, det var alt i første omgang. Har nett på jobb, så det er bare å sende mailer og poste ting på Facebook, og legg GJERNE igjen kommentarer paa bloggen, tusen takk:) Fint hvis dere skriver noe dere lurer på, så skal jeg prove aa blogge om det:) Alt er jo nytt for meg også her, men regner med det meste blir en rutine i løpet av de neste ukene.

Har fått meg ugandisk sim-kort, nummeret er +256 784 565 286. Koster ikke så mye å sende/motta meldinger fra Norge, så jeg tar gjerne imot livstegn og oppdateringer hjemmefra hvis dere ikke har mail/Facebook tilgjengelig. Jeg er ikke den eneste norske fra Fredskorspet her nede, Tormod og Linn, som bor et lite stykke utenfor byen her. De skal jobbe som hhv snekkerlærer og dokumentarfilmskaper. Godt å ha noen kjente ikke så altfor langt unna, regner med jeg får besøkt de om ikke så lenge.

9. oktober er det nasjonaldagen i Uganda faktisk, så det blir gøy å se om de feier som vi gjør hjemme, noe sier meg at de ikke gjør det. Skal bli med noen fra jobb ned til byen og sjekke ut nasjonaldagsfeelingen, gleder meg.
Bildene jeg har lagt ved er huset, bl.a stua, gangen, soverommet og foran huset. Håper alt er fint med dere hjemme.

Stor Ugandaklem fra Marita