Hipp hurra for Ugandas nasjonaldag!

Hurra for Ugandas 47 år som en fri nasjon! 9. oktober 1962 fikk Uganda sin uavhengighet fra Storbritannia, og det feires med brask og bram hvert år på Kololo Airstrip, et svært område midt i byen som tilhører staten (alt gjør forsåvidt det, men dere skjønner hva jeg mener). President Museveni kom til makten i 1986, og han er fortsatt den ubestridte lederen og omtales bare som hans eksellense presidenten. Varemerket hans er en hvit/gul hatt som han mener beskytter han mot malariamygg:)

Jeg skjønner egentlig ikke helt hvordan vi kom oss inn på dem offisielle feiringen, men Gosia (blond i rod topp) kjente ei som jobbet på et offentlig kontor i byen, og hun hadde visst invitasjoner og tillatelser liggende. Så Gosia og jeg tok turen til byen og møtte Saskia (brunt haar i hvitt), engelsk jente som har vært her i 3 uker. Vi måtte gi fra oss kameraene ved inngangen, men siden disse folkene er vant til å vokte presidenten tenkte vi at de tar godt vare på kameraene våre også. Og det gjorde de. Men det var veldig synd at jeg ikke fikk tatt noen bilder, for det er vanskelig å forklare hvordan hele seremonien og paraden foregikk. Men dere får lage deres egne bilder av det jeg beskriver.

Kololo Airstrip er en SVÆR, flat plass, og der var det lina opp flere tusen soldater. De tilhørte sikkerhetsstyrket, politistyrken og fengselsstyrken. Presidenten kom kjørende inn på området og stod i åpen bil og kjørte mellom absolutt alle radene med soldater for å inspisere æresgarden sin. Det tok jo sin tid, men vi hadde heldigvis stoler og god utsikt. Vi satt i enden av teltet der alle generalene og de prominente gjestene satt, inkludert ministre fra Uganda, Tanzania, Kenya og Somalia, Idi Amins sønn og jeg vet ikke hvem.

Etter inspeksjonen var det tid for presentasjon, da skulle alle divisjonene marsjere forbi teltet vårt og bli presentert. Etter sånn cirka 50 divsisjoner trodde vi det var slutt, men neida, da skulle samtlige soldater gjøre det samme om igjen, bare i raskere tempo (med knestrekk for hver gang, litt av et syn). Imponerende hvordan de holdt ut i varmen i timesvis, spesielt korpsene. De spilte i 5 timer i strekk samtidig som de marsjerte frem og tilbake på området.
Etter militærparaden var det tid for folkeparade, da var alle slags organisasjoner, sykehus, nasjonalparker og alt representert, de ble også presentert på samme måten da de gikk forbi teltet vårt. Nesten som 17. mai.

Så var det tid for høydepunktet, presidenten Musevenis tale. Han begynte med å si at han hadde en tale på 41 sider (!), men at han bare skulle ta kortversjonen siden det begynte å bli lenge for folk å være der i varmen. Vil ikke si at Museveni var noen stor taler, og karismaen var omtrent fraværende. Vi begynte å kjede oss, og det samme gjorde militærtoppene rett foran oss. En etter en duppet de av med medaljene sine på sneiJ Musevenis viktigste budskap var å utvikle økonomien, noe han mente måtte gjøres gjennom å oppgradere elektrisitetsnettet, veiene og jernbanen.
(Bilde: fra byen)
En av de største avisene i Uganda, Daily Monitor, var ikke nådig mot presidenten dagen etter. ”Han unngikk å snakke om godt styresett og menneskerettigheter”, skrev de i lørdagsutgaven. I tillegg tok de opp at de fleste lederne av opposisjonspartiene boikottet feiringen. Men så er heller ikke Museveni så glad i Daily Monitor, han nevnte dem spesielt i talen og sa de bare skrev negativt om han og hans regime. Så da har de det gående..

Vi avslutta feiringen med lunsj og goood kaffi på 1000 Cups Coffee House i sentrum, der skal jeg definitivt tilbake. Herlige kaffi. Vi gikk og traska rundt i bykjernen, så jeg fikk bli litt kjent med gatene og hvor ting var i den nye hjembyen min:)
(Bilde: Fra Kampala road, en av hovedgatene i downtown)