Romjulsrafting

Nilen er verdens lengste elv, men den er jammen meg en av verdens tøffeste også! Vi dro på rafting i to dager, padla 60 kilometer og suste ned 13 stryk! Vi fikk skikkelig bank, men sårsalve, plaster og tigerbalsam til såre muskler tok det verste. Ekstrem opplevelse. Lars Monsen gå og legg deg, dette er for viderekomne! Første dagen var vi mange båter, men det var jo veldig gøy å se de andre suse ned enten før eller etter oss, spesielt hvis de gikk rundt. Jeg fikk en hard start, første stryket var Bujagali Falls. Den er klasse 5 (av 5) og veldig hard. Jeg satt bak, og midt i stryket forsvant jeg opp i lufta, fløy bakover og landa på magen med et smell. Fikk slått pusten ut av meg, noe som er upraktisk når du er midt i et stryk, en fordel å få pusta inn før neste bølge drar deg under igjen. Men jeg kom meg til overflaten og sikkerhetskajakken venta på meg og dro meg bort til de andre igjen. Så det på video etterpå, de andre foreslo at jeg skulle sende den til NASA:) In 3 -2 -1!
Etter en brutal start var jeg klar for et rolig neste stryk, men neida, da gikk vi jo selvsagt rundt og det var folk og padleårer overalt, haha. Den var en klasse 4, men mange går rundt der. Det kommer an på linja du kommer inn i, og hvordan du padler. Når guiden sier HARD FORWARD, så nytter det ikke å padle litt, da må du ta i for livet. Det skjønte vi etter den velten, så vi padla som helter etter det.
Vi hadde en fantastisk lunch, skikkelig muzungo-mat med grovbrød, skinkepålegg, potetsalat, agurk og tomat, og masse frukt. Det gjorde godt i slitne raftekropper. Etter lunch venta verdens største kommersielt rafta stryk (som er lovlig å sende folk ned uten at de er profesjonelle). Vi var bombesikre på at vi kom til å gå rundt, og det var nære på, men vi padla for liiivet, og klarte faktisk å komme ned like hele!
Etter 6 timers galskap, 30 kilometer og åtte stryk var det tid for middag og bål langs elvebredden, utrolig flott. Vi var de eneste som skulle på 2-dagers, så vi var alene. Sov på et økoanlegg uten vann og strøm, bare Nilen og naturen rundt oss. Helt fantastisk. Etter litt søvn og en solid frokost var det tid for mer rafting. Den morgenen går inn i historien, tenk å være den eneste båten på Nilen, padle rolig på den enorme elva uten andre lyder en båten som flyter sakte fremover og noen fugler, ellers bare grønt og stille mens sola er på vei gjennom. Ubeskrivelig.

Vi skulle gjennom fem hefitge stryk den dagen, de fleste klasse 5. De tre første kom vi oss helskinna gjennom, litt flaks og litt dyktighet. Det fjerde var et veldig langt et, og det starta bra. Men midt i traff vi en kjempebølge foran, alle mann over bord og båten opp-ned. Jeg er ikke veldig glad i å velte, men denne var bare moro, svelgte en del vann med en gang, det gjør du alltid, men så drar vesten deg opp. Jeg kom i flyteposisjon (eller redningsposisjon, alt ettersom) og suste nedover elva og bare nøt det.
Siste stryket er en nesten garantert å velte på, men vi SKULLE klare det og padla så det gjorde vondt overalt. Og vi klarte det! Jeg var så glad! Men guiden den galningen, ba oss padle forover igjen og rett inn i stryket igjen. Merkeligste synet på lenge, vi kom på høykant og jeg så alle fire på venstresida forsvinne under meg og ut i elva, og når du er på toppen så er det bare en vei ut, og det er ned. Rart å være på toppen av båten på toppen av bølga og vite at den bølga kommer du til å treffe, og det hardt. Bare å stupe i det. Alle ramla ut, men båten tippet andre veien istedenfor å gå rundt, og jeg havna selvsagt under båten. Det er helt ok når den har velta, for da er det jo luft under der, men når båten ligger rette veien så sliter du. Åpna øynene og så bunnen av båten og tenkte at her må du ta i og komme deg vekk. Etter to lange dager er kroppen så ødelagt at det er ikke mye du har å sparke fra med hverken i armer eller bein, men jeg kom meg ut. Jeg har vært pinglete når det gjelder vann i nesa og sånn, men kan trygt si at det er kurert nå!
Var skikkelig redd de første strykene, spesielt siden jeg fikk så pryl, den største blåveisen fikk jeg fra første stryket. Men denne turen er uten tvil det aller, aller mest fantastiske jeg har vært med på. Safari i Kenya var bra det også, men dette overgikk alt. Det å få prøve krefter med Nilen, den unike naturen, galskapen. Vi var et kjempebra crew på åtte stykk, representert av USA, England, Australia, Canada, Polen og Norge. Fire av de andre bor og jobber i Rwanda, to i USA. Moro å ha folk på besøk i det flotte landet vårt, nå er det bare å plastre seg sammen, ta litt smertestillende og gjøre seg klar for nyttårsfeiring! Hadde ikke med meg kamera på raftingen (selvsagt), men var der for noen uker siden bare på tur, og tok bilder av den gale elva, tenkte ikke at det var der vi skulle nedover. Huhei hvor det gikk! Ligger masse videoer på YouTube hvis dere vil se på galskapen. GODT NYTTÅR!

http://www.youtube.com/watch?v=iX_0pvtdmIQ&feature=related

http://www.youtube.com/watch?v=WcLct3uQSyI&feature=related

http://www.youtube.com/watch?v=_4JR2B4KQBM

http://www.youtube.com/watch?v=aAZXiDstEw4&NR=1

Jul i Kampala

Minstejenta skulle feire jul hjemmefra for aller første gang, var litt spent på hvordan det skulle gå! Jul her er 25. desember, Christmas Day, som i England. Jeg var så heldig å fikk feire sammen med Joseph, kollega og venn, og hans flotte familie. Kona Harriet og fire gutter (tre egne og en de har tatt til seg for et halvt år siden), Christopher (12), Emmanuel (9), Patrick (7) og Arnold (2). Her handler jul om MAT, det å spise sammen med hele slekta er det viktigste. Jeg tenkte at vi måtte ha litt norsk jul også, så jeg hadde pakket inn gaver etter norsk tradisjon, sokker og trøyer til far, hårlotion, deodorant og såpe til mor, og leker til barna.

Som dere ser på bildet så er porsjonene ganske så svære, dette er ikke til hele familien men bare til meg. Hjelpe og trøste. Vi sier jo hjemme at det ikke nytter å si at maten er god, du må vise det. Skal love dere at det er lettere sagt enn gjort her! Var sjakk matt lenge før jeg var hadde spist opp halvparten. Jeg er veldig glad i den lokale maten og måten den spises på, du har en svær tallerken med litt av hvert, en skål med enten kylling eller annet kjøtt i en slags suppe, og jordnøttesaus som smaker omtrent som peanøtter. Egentlig enklest å spise med fingrene, det gjør jeg gjerne når vi spiser det ute. Men inne i stua på 1. juledag må vi spise litt ordentlig. Hehe.

Etter maten var det tid for gaver. Stor stas, spesielt såpeboblene var kjempesuksess. Det var såpe overalt, og de sklei og datt om hverandre. Det ble en fin og annerledes julefeiring, langt fra snø, minusgrader, pinnekjøtt og riskrem. Litt rart på julaften siden det ikke er noen spesiell dag her. Jeg kikket på klokka ekstra mange ganger og tenkte at nå er de i kirka, nå er det gløgg, nå spiser de, nå får noen andre enn meg mandelen, nå er det pakketid. Kjente det litt da, men samtidig helt greit, det betyr jo bare at jeg setter pris på tradisjonene våre og hvor viktig familie og venner er for meg.


Var på landsbybesøk julaften ettermiddag, her drar folk som bor i byen hjem til landsbyene sine og gir penger eller mat, jeg ble med en venn ut til hans familie og fikk se hvordan det fungerte. Hadde en slags lille julaften på julaften med pepperkaker og pakket inn gaver til dagen etter, så det ble en koselig kveld. Andre juledag er den store dagen ute her, sånn som hjemme. Alle de store artistene spiller på forskjellige show, vi var på et kjempearrangement med folk overalt og noen av de beste artistene. God stemning, god lyd og kanonmusikk. Har hatt noen herlige juledager her i Kampala, men neste år blir det nok norsk jul, har fått streng beskjed om det hjemmefra:)

Julefest!

Årets juleavslutning gikk av stabelen 18. desember, siste dagen før vi tok en fortjent toukers ferie. Uten å vite hvordan dette har blitt gjort før, tok Gosia og jeg på oss arrangøransvaret. Vi har planlagt, budsjettert, holdt hemmelige møter, og i det hele tatt gledet oss veldig til å stelle i stand tidenes fest for UMWA/Mama FMs ansatte. Og for en fest det ble!
Vi hadde gjort om på hele konferanserommet, flytta border og hengt opp masse julepynt av den amerikanske sorten, den elsker de her nede. Jo flere glorete farger, jo bedre. Programmet var satt sammen av underholdning, taler, leker, og overraskelser. Diplomer er veldig stort her nede, og vi hadde laget et Certificate of Recognition (bevis på at UMWA setter pris på arbeidet til hver enkelt), men istedenfor å bare lese opp navnene og gi en til hver delte vi ut et til hver som de ikke skulle se på, og når deres navn ble lest opp skulle de komme opp, få sitt diplom, og lese navnet på den de hadde fått utdelt. Sammen med dette fikk alle gift bags med ris, sukker, olje, mais og såpe. Alle var helt i hundre over dette, følte seg inkludert og det at alle deltok i utdelingen gjorde det veldig koselig.

Det største for min del var å gi ut spesialprisene i fem kategorier: årets ansatt, mest kreative produsent, mest karismatiske programleder, største humørspreder, og beste venn. Alle ansatte hadde stemt, og vi hadde laget noen kjempeflotte diplom, kjøpt gavekort på det største kjøpesenteret, og jeg hadde laget og dekorert fem store pepperkakehjerter som de fikk rundt halsen:) Veldig, veldig stas.

Her er æresbordet, til høyre i grønt er Madam Margaret, Executive Director for UMWA, altså den store sjefen på huset. Hun er en myndig og sterk dame, men veldig hyggelig og morsom også:) Til venstre for henne sitter Jane, styreleder for UMWA. De to herrene til venstre er ledere for lyttergruppene til Mama FM, de to jobber jeg sammen med med et teaterprosjekt vi skal ha i februar og mars.

Vi ville ha litt ekstra underholdning i tillegg til det vi skulle gjøre selv av sang, skuespill, vitser, skåler osv., så vi leide inn en svær gruppe som driver med kulturell dans og sang. Det slo an.
Dette er tre av de mest fantastiske damene jeg kjenner, Everlyn til venstre er min utvekslingsperson og er å høre på Jungeltelegrafen på P2! Hun er hjemme på juleferie med barna sine, utrooolig herlig å møte henne igjen. Til høyre er Justine, teknikeren på Mama FM og en veldig god venninne. Foran er Annette, bare se på det ansiktet så skjønner dere at vi har mye moro:) Hun skal jeg på strandfest med i dag (2. juledag), det må bli suksess.

I det hele tatt en helt utrolig ettermiddag sammen med så mange flotte folk! Vi hadde noen celebre gjester, blant annet et parlamentsmedlem, styrelederen i UMWA, og flere ledere av organisasjoner som UMWA jobber med. De skrøt av samholdet hos oss, og at UMWA var gode på å analysere seg selv og alltid jobbe for å bli bedre. Gøy å høre:)
Gosia og jeg var så lykkelige etter festen at det kan nesten ikke beskrives, og det var definitivt verdt alt arbeidet. Alle var helt over seg av begeistring og takknemlighet for at vi hadde gjort dette for dem. Hadde aldri vært en sånn fest der før, og bare det at vi hadde dekorert hele rommet var som et eventyr. Herlig norsk-polsk-amerikanske-ugandisk start på jula! Kunne ikke sette oss hjemme etter en sånn ettermiddag, så vi feirte suksessen på konsert nede i byen med 10-15 av de største artistene i Uganda. De kan konserter her!! Alle spilte de 2-3 største hitsene sine og det varte til kl.3 på natta, det kaller jeg valuta for pengene! Fantastisk. Vi digger musikken og kan en hau av sangene, så vi sang og dansa til vi ikke klarte mer. Sikkert noen som steiler over at vi var ute så lenge på et sted med så mange folk, men vi er blitt ganske så gode på sikkerhetsrutinene, og vi var sammen med ugandere som passet godt på oss:)

Uflaks

Ingen tur uten Maritas medisinske mysterier, det begynner å bli en (u)vane. Først Indonesia, så Kenya, og nå Uganda. Fikk et insekt i munnen og prøvde å hoste det opp, men det gikk ikke. Drakk vann og svelgte det ned, tenkte ikke noe mer over det selv om det klødde litt på den ene sida. Våkna på natta og skjønte at noe var galt. Hadde en svær klump i svelget som bare hovnet mer og mer opp. Var dårlig i hele kroppen, skalv av feber og kunne ikke engang svelge ned spytt så tett var halsen. Sjangla meg bort til Gosia og så turte vi avgårde til legevakten.

Legen stusset fælt da jeg fortalte hva som hadde skjedd. Hun kikket og tenkte litt, hentet inn sykepleieren og sa at dette måtte hun se på før hun fikk høre historien. Endte med at vi lo alle tre, og så fant de diagnosen. Insektet hadde stukket meg og samtidig sendt ut magesyra si. Syre er jo sterke saker, så den hadde svidd av skinnet inni der og laget et åpent sår. Derfor hevelsen og feberen, pluss en god åtter på smerteskalaen. Hun satte meg på en hestekur med stereoider som skulle ta hevelsen, åtte tabletter til dagen. Jeg burde jo løpt rett på gymmen og løfta vekter og bygget muskler, det hadde blitt saker det! Neida. Ganske alvorlige greier dette her. Bare å holde senga og spise piller, og skylle ofte med saltvann for å unngå infeksjon i såret. Noe av det verre jeg har vært borti egentlig, når det begynner å tette seg i svelget blir du ikke særlig høy i hatten.

Det ble enda mer latter og moro da sykepleieren sa at jeg måtte spise is og frozen yoghurt for å kjøle ned såret og få i meg næring. HALLO, jeg spiser mye rart og tar mange sjanser her nede, men grensa går ved is, altså. Både pga bakterier i melka, temperaturen, og bakterier i ismaskinene. Spurte om det hadde rabla for henne, men hun sa at det var en kjempebra iskremsjappe rett oppi veien som var helt trygg. Og når en fransk sykepleier sier at det er greit, så er det vel det. Jeg sa at jeg skulle prøve men at jeg kom rett ned igjen hvis det gikk galt. Da lo hun enda mer. Isen var både god og trygg viste det seg.

Etter to dager på sterke medisiner visste jegi kke helt hvor jeg var, om jeg sov eller var våken, og jeg hallusinerte. Hadde rene Harry Potter-filmen gående inne på soverommet, det var merkelig. Men jeg sa høyt til meg selv at dette ikke er virkelig, det er bare hodet ditt som tøyser med deg. Det bar avgårde til legen igjen som testa for malaria, infeksjon og alt mulig. Men alt var negativt, så det var bare at kroppen reagerte veldig på det hele. Det var jo veldig dårlig timing å bli syk fem dager før julefesten, vi hadde lagt opp festplanleggingsting hver dag hele uka for å rekke alt. Gosia og jeg har hatt en tendens til å bli dårlige samtidig, og det slo ikke feil denne gang heller. Morgenen etter jeg gikk ned for telling lå hun strekk ut med influensa (igjen). Der lå festkomiteen i hvert sitt hus.

Heldigvis er Norge/Polen-ekspressen gode på planlegging, så det ble fest med omtrent alt innholdet vi hadde tenkt! Skal blogge om det senere. Både Gosia og jeg er riiimelig kontrollfreaker når det gjelder å sjekke ting og kvalitetssikre og alt det der, men nå måtte vi bare ta endel ting på sparket og det gikk helt fint det også. Litt skjelven i beina var jeg jo etter å ha ligget i senga og vært halvdød så lenge, men klarte å presse ut en helt ok versjon av En stjerne skinner i natt til stor applaus. The show must go on, og det gjorde det! Her er hele staben til UMWA/Mama FM, herlig gjeng!

Helg i Kampala:)

Det har vært en aktiv helg i Kampala. Lørdag hadde jeg bydag, skikkelig kosedag. Var i byen i åtte timer, kikket i butikker, kjøpte litt småting, hadde lunch og byens (Afrikas?) beste cappuchino, handlet på supermarkedet, og dro hjem med mange poser og var sliten fra topp til tå. Herlig. Det skjer jo alltid noe her, så etter en dusj og mat var det tid for å teste rockefoten.

Micho fra jobb skulle ha jam session (kommer ikke på noe godt norsk ord for det, vi sier jo jamme på norsk også) på en utepub rett oppi gata her, så vi tok turen for å gi han moralsk støtte og bidra med underholdning. Michos norske favorittartist er Marit Larsen, så jeg stod på scenen og sang Marit Larsen til den store gullmedalje mens musikken dundra løs så jeg ikke kunne høre meg selv. Folk dansa og sang med, det hadde visst aldri vært så god gang som da Gosia og jeg kjørte showet. Mange som prøvde seg på scenen, så vi tok ansvar for å få folk på dansegulvet underveis. Stor stas med bazungos (flertall for muzungo) in the house! Da vi dinglet oss hjem på natta hadde vakten vår låst porten, noe han vanligvis aldri gjør, så da stod vi der og ropte og ropte og ropte. Til slutt fikk vi vekka noen innenfor som fikk tak i han. Det endte bra.

Søndag var vi hos en sydame og tok mål til en drakt av den lokale varianten. Todelt med skjørt og bluse, og hodepynt. Vi kunne velge mellom flere stoffer og sikkert 100 forskjellige design, men vi fikk bestemt oss til slutt. Nå må vi bare vente og se om de passer, vi håper de blir klare før julefesten 18. desember:)

På vei hjem stakk vi innom markedet og handla. Ananas, store mango, små mango, epler, og pasjonsfrukt ble resultatet i fruktavdelingen. Knuser Norge i både kvalitet og kvantitet, all denne perfekt modne og ferske frukten til den nette sum av 20 kroner. Det kan vi like. Kommer storfint besøk denne uka fra Norge/Tanzania ( Idar er fra Stavanger, Mari fra Haugesund, men de bor i Tanzania), så nå kan jeg by på frukt og norske julekaker. Gleder meg til å vise de Kampala!

Har hengt opp litt kunst på veggene, veldig fornøyd med både motiv og farger. Jeg trives veldig godt i huset mitt:)

Julebakst i Kampala:)

Vi skal ha julefest på jobb 18. desember, og da tenkte jeg å slå til med norske julekaker. Festkomiteen har mye bra på gang, Gosia og jeg har egentlig kuppet hele komiteen og skal kjøre et sinnsykt opplegg. Detaljene er temmelig hemmelige inntil videre, men jeg kan røpe såpass at vi har det utrolig moro med planlegginga. Vi har kaffeslaberas om kveldene der vi kommer opp med de villeste ideene. Får ikke mer moro enn man lager selv!

Jeg tør ikke satse alt på ett kort og bake kakene dagen før, og i tillegg må jeg se an porsjonene, så jeg har prøvebakt. Å handle ingredienser til pepperkaker var en utfordring, blant annet ble fløte til piska krem som ligna mer på rømme i både konsistens og smak. Deigen ble litt for luftig, fettete og vanskelig å bake ut, det endte med at jeg skar av deigen og trykte ut en og en kake med hånda på slutten.

Jeg har gasskomfyr, og det er ikke det samme som elektrisk fant jeg ut. De to første brettene ble svidd, og bakepapiret brant nesten opp. Men med litt justeringer ble ikke resultatet så verst. Smaken var iallfall upåklagelig, det hadde jeg ikke trodd før jeg begynte. Siden jeg skal lage ny porsjon til julefesten, gikk mesteparten til naboene. Store og små i hele gata har fått smake norsk jul, og de flest syntes de var gode selv om de lurte på hvorfor vi puttet sort pepper i kakene våre.

Siden pepperkaker er et styr å lage, fant jeg ut at havremakroner var genialt. Vi lager ikke det hjemme, men jeg fant oppskriften på en julekakeside på nettet så da kan jeg kalle det norsk julekake. Bare å blande sammen alle ingrediensene og enkelt å lage mye av. Vi blir mellom 50 og 75 stk på festen, alt etter hva som kommer i veien den dagen, så jeg må lage en god del kaker. Gosia skal også bake, hun trør til med polsk krydderfruktkake, det blir spennende.

Eneste ulempen med å bake i Uganda, er oppvasken. Koke opp vann og vaske for hånd tar sin tid. Men det føles jo selvsagt ekstra godt etterpå når kopper og kar står til tørk og det lukter jul i huset. Så får det bare være at jeg går i shorts og t-skjorte og at det er 30gr ute. Jul blir det uansett:)