Kulturkveld med FK sør-sør

Jeg var så heldig å få være med noen dager på de nye Fredskorpsdeltakerne i sør-sør-utvekslingen sitt forberedelseskurs i Kampala. Utrolig flinke og reflekterte folk, mange av dem er journalister, naturforvaltere og mikrofinanseksperter. UMWA var vert for kurset, derfor snek jeg meg inn bakdøra;) Den ene kvelden hadde vi culture night hvor Kenya, Norge, Malawi (med assistenter), Tanzania, Burkina Faso, Uganda, Sudan og Etiopia var i aksjon!

På slutten hadde jeg fått kenyansk hårpynt og malawisk skjørt, så vi var one big FK family denne magiske mandagskvelden! Og jeg er blitt oppgradert fra muzungo til black muzungo, altså en svart hviting:) Ikke fordi jeg har blitt så brun, men fordi de mente jeg på mange måter var akkurat som en afrikaner. Det tar jeg som et kjempekompliment:)

Nye ting jeg har oppdaget

Klokka 9 kan bety klokka 9. Eller 17. Det kommer alt an paa, og du vet det ikke for du vet det. Tid generelt gir meg stadig nye opplevelser, dessverre av den negative sorten for det meste, men da er jo utfordringen aa snu det til noe positivt. Jeg jobber med den saken:)

Nollywood (i Nigeria) er Afrikas svar paa Hollywood og Bollywood.

Utendorsfrisorsalonger er en fin ting, det aa bli klippet under palmene kan anbefales. Ikke er det spesielt dyrt heller, 1 krone og 50 ore maatte jeg ut med for en fin haarklipp;)

Virus paa pc og odelagt printer kan vaere foraarsaket av saa mangt, blant annet en kakerlakkfamilie som har flyttet inn i printeren. Den var ny. Heldigvis (for meg) skjedde det i Kisubi hos Linn og Tormod, ikke hos meg.

Avtaler og informasjonsdeling er en egen vitenskap her, jeg tror jeg kommer hjem med et aarsstudium i det i september neste aar. Sier ikke mer. Men jeg jobber ogsaa med denne saken.

Alder kan vaere relativt. En mann sa at hans eldste sonn var 13 aar. Senere paa kvelden sa kona at hennes forstefodte var ni. Hmm. Mannens kommentar til det var forst hva? Saa sa han at sonnen er jo veldig hoy da, saann sett er det lett aa ta feil og legge paa fire aar. Jada:)

Det gaar fint an aa overleve uten strom og vann i kranen, men det kan oke frustrasjonsnivaaet til uante hoyder i lengden. Og det er upraktisk og kjedelig. Har vaert litt for mye av det i det siste, saa jeg er veldig klar for en stabil stromforsyning og rennende vann naa.

Mat må man ha

Hvis det er noe de kan her i Uganda så er det grønnsaker i alle farger og fasonger. Jeg spiser minst to måltider hver dag der hoveddelen er grønnsaker. Hvis dere er lei av knekkebrød til frokost, så har jeg følgende frokostsandwich-tips:

Avokado
Hvitløk
Tomat
Rødløk
Ost
Salt og pepper
Brød

Varm skivene i panna mens du lager guacamole av avokado, hvitløk, salt og pepper. Smør den på skivene, legg på ost, rødløk og tomat, og topp med pepper. God start på dagen!

Til lunsj kan det jo passe med posho (kalles ugali i Tanzania og Kenya), stivna maisgrøt som egentlig ikke smaker noe som helst, og konsistensen er som størkna potetmos. Men sammen med bønner eller erter (som her), funker det veldig bra. En av mine lunsjfavoritter på jobb, så jeg spiser alltid opp alt når det står på menyen.

Til slutt; roasted banana – grilla banan. Namnam!

Geraldine + Julius = sant

Gosia og jeg var så heldige å få være med på feiringene av Geraldine og Julius’ bryllup. Geraldine har jobbet for UMWA i tre måneder, og er mest i markedsavdelingen. Når det skal inngås ekteskap, starter det etter ugandisk tradisjon med en seremoni som kalles Introduction, introduksjon. Da skal brudgommen presenteres for brudens familie, og begge sider må godkjenne giftemålet. Før britene koloniserte Uganda var Introduction selve bryllupet, mens nå har de både Introduction og et mer vestlig kirkebryllup med påfølgende mottakelse som i England og USA.

Vi ble ønsket velkommen av både foreldre, besteforeldre og søsken, som jeg har skrevet tidligere er ugandere utrolig imøtekommende og gjestfrie, så vi følte oss som en del av familien omtrent. Under Introduction foregår det mye, og alt er planlagt og det følges en slags mal for hvem som skal si hva, og hvilke ting som skal presenteres. Bruden og brudgommen sier ingenting, det var litt spesielt. Hver side har en spokesperson som tar seg av snakkinga, i tillegg til at brudens tante på farssiden snakker for bruden. Så hvis jeg noen gang skal gifte meg i Uganda er det visse regler som gjelder, og da må du være forberedt på å ta deg av snakkinga for meg tante Ellen! Stor og viktig oppgave, og hvis ikke brudens tante godkjenner ekteskapet så blir det ikke noe av. Men du kan egentlig ta det med ro, tviler på at det blir noe bryllup på meg med det første;)

Introduction kan vare i timesvis, og det gjorde denne også. Gaver fra brudgommens familie skal bæres inn, presenteres, og så bæres ut igjen for så å tas til brudens familie. Bare det er et prosjekt i seg selv. Alt gikk på luganda, så vi fikk ikke med oss så mye, men jeg satt ved siden av brudens mor, og hun fortalte og oppdaterte oss litt underveis. Ellers var det en dj der som spilte mye bra musikk, så vi hadde god underholdning.
Maten var fantastisk, alt det beste av afrikansk mat. Matooke, posho, chapati, samosa, luomba, kjøtt og saus smakte aldeles nydelig etter en lang dag.

Geraldine var virkelig festens midtpunkt, og hadde på seg tre forskjellige gomezer, de tradisjonelle kjolene. Det hadde vi også for anledningen, det var tungt å gå med for de bruker et svært omslagsskjørt under selve kjolen for å få skikkelig støtte til hoftene. Vi ante ikke hvordan vi skulle få de på oss, så en nabokone hjalp oss. Det tok tre kvarter å kle på oss begge, litt av en jobb. Men vi følte oss som prinsesser i de fine kjolene, og vi fikk masse skryt. Bildene av oss i gomez kommer senere:)

Helga etter var det tid for kirkebryllup. En svær gospelkirke, god stemning, og igjen et nydelig brudepar. Lengste slepet jeg har sett i virkeligheten iallfall. Etter vielsen var det tid for mottakelse, kake og fest. Gøy å treffe igjen gjestene fra forrige helg, og ikke minst hilse på Geraldines familie igjen. Som under Introduction satt vi med foreldrene og den nærmeste familien, veldig stas. Mye god musikk og en del standard prosedyrer. Nå er de godt gift, og vi har fått oppleve bryllupstradisjonen i Uganda. Spennende, morsomt, tradisjonelt og flott!

Landsbybesøk

Moses spurte om jeg ville være med og besøke en av de faste lytterne til Mama FM en ettermiddag. Alltid trivelig å besøke nye folk og se nye steder, så vi tok turen til en landsby som heter Kanyanya, noen kilometer å gå fra jobb. "Real African setting" som Moses kalte det. Der ble vi møtt av Mr. Meddi Kalanzi, en utrolig hyggelig mann, og etter en kort boda-bodatur var vi hjemme hos ham. Han har jobbet som programvert i UBC, Uganda Broadcasting Corporation, og synger og spiller når han kan. Mama FM spiller stadig sangene hans. Han er også medisinmann, og hadde et helt lager av flasker og bokser med diverse urter stående. Spennende fyr.
Jeg lærer stadig noe nytt om Bugandakongedømmet og hvordan en muganda skal gjøre forskjellige ting. Det er for eksempel VELDIG fyfy å spise mens man går eller står. Jeg sto og spiste samosa og drakk te på jobb en dag, da lo de av meg og sa jeg var en dårlig muganda. Hehe. Før du får servert ting hjemme hos folk kommer de med vann til å vaske hendene, det gjorde også Mr. Kalanzi i dag. Jeg gjorde det på min måte med å holde begge hendene åpne. Da lo Moses godt, mugandamåten er å holde en åpen og legge den andre halvåpen oppå til å fange vannet med. Han viste meg, og jeg prøvde på nytt. Så nå kan jeg vaske hendene på mugandavis.
Mens vi hadde kake og brus kom Kalanzi med en stresskoffert med album. Veldig gøy å se bilder av familie, venner og fra UBC sitt studio. Fikk ikke helt tak i hvilke typer programmer han hadde, men han var iallfall veldig aktiv på bildene. Kona hans lagde egg og tomater til oss, og porsjonene er helt ville her. Sikker på at det var 6-7 stekte egg på hver tallerken! Men det smakte fortreffelig. Heldigvis husket jeg ”thank you for cooking, madam” fra en av de første lugandatimene, og jeg har øvd meg på å si det til hun som lager lunsj til oss på jobb, så kona til Kalanzi smilte nesten rundt da jeg sa weebale nnyo ofumbye, nnyabo. Luganda er virkelig et morsomt språk, vanskelig til tider, men det går fremover for hver dag.

Kalanzi forsvant ut en stund, og så kom han inn igjen og sa at ungene var klare for bilder. Da hadde han samla sine egne og naboungene til photosession siden jeg hadde kamera med meg. Han styrte og stelte med å stille dem opp etter høyde og flytta de rundt før han var fornøyd og ga klarsignal til fotografen:) Unger elsker å bli tatt bilde av, og spesielt å se dem etterpå, det ble nokså trangt om plassen kan du si. Timene går fort når man har det gøy, men vi måtte tilbake sånn at Moses rakk kveldssendingen sin. Temperaturen er fin sent på ettermiddagen i motsetning til midt på dagen, så det var godt å få bevegd seg litt også i samme slengen.






Gjestfriheten er så stor her, og jeg føler meg velkommen uansett hvor jeg er. Selv om jeg er hvit og skiller meg ut, blir jeg behandlet som en vanlig gjest. Eneste forskjellen er at ungene storkoser seg med å vinke til meg og danse muzungodansen sin, men det er bare koselig.

Dette er siste uka med lugandatimer, og neste uke skal vi sette i gang med arbeidet med lyttergruppene, spent på hvordan planleggingsfasen går fremover. Jeg er glad for at jeg fikk en myk start med litt fast program, men masse tid til å se ting, bare være i redaksjonen og snakke med folk, lese dagsavisene og sånne ting. Det har gjort tilpasningen enklere, og jeg har blitt godt kjent med kollegaene mine og programmene vi har på radioen.

Jeg har vært her i fire uker i dag, det har gått utrolig fort! Samtidig føler jeg at jeg har vært her lenge siden det har skjedd så mye. Hvis noen fortsatt er i tvil; jeg stortrives her og er så glad for at jeg fikk muligheten til å dra! Takk MhG og NRK:)

Møte i Uganda Sports Press Association

Jeg var så heldig å bli invitert til det månedlige møtet i Uganda Sports Press Association (USPA) sammen med Moses som er medlem der. De møtes første mandagen hver måned og stemmer på forrige måneds sportspersonlighet. Etter en tidlig lugandatime var vi på plass på hovedkontoret til National Council of Sports der de ulike sportsforbundene har sine kontorer.
Hovedtemaet for dagen var sport og lovgivning. Det være seg rettssikkerheten til forbund og utøvere, og at det står i Ugandas grunnlov at sport SKAL promoteres, ivaretas og støttes av staten. Det skjer ikke i dag hvis du spør idrettsfolk og journalister her.

Et annet tema var kleskode, presidenten i USPA var veldig fornøyd med hvordan jouranlistene kledde seg og tedde seg på arrangementer. En ting de ikke var helt fornøyd med var mangfoldet i sportsdekningen. Det går mest i fotball og cricket. Her må både journalistene og USPA ta mer initiativ for at flere sporter skal få mediedekning.

Alle USPA-medlemmene nominerer kandidater til månedens sportspersonlighet, og de fem kandidatene ble lest opp. Jeg sa på tull til Moses at Ugandas kvinnelandslag (U20) burde vært nominert etter seieren over Rwanda, og da presidenten åpnet for flere kandidater tok Moses ordet og nominerte dem. Selv om jeg ikke hadde stemmerett så fikk jeg altså påvirke litt allikevel. Men det er ikke bare å nominere, du må holde en appell for kandidaten også. Så Moses gikk på talerstolen og argumenterte for damelaget med historie, kampfakta og alt. Den mannen slutter aldri å imponere, han er en ekstremt dyktig og grundig journalist som virkelig brenner for det han driver med. Kan ikke si hvem som vant, for det er ikke offentliggjort enda. Litt hemmeligheter maa man ha:)

Siden jeg var gjest, måtte jeg introdusere meg. Litt småskummelt, men jeg starta med noen lugandasetninger, og da ble det applaus med en gang. Det slår aldri feil. Boda-bodasjåføren vi hadde til møtet mente at Moses og jeg måtte betale 4000 (12 kr) til sammen, 1000 for Moses og 3000 for meg siden jeg var hvit. Da sa Moses at han skulle stille noen spørsmål til meg på luganda og se om jeg var en vanlig muzungu. Det var en flau boda-bodasjåfør som kjørte avgårde med 2000.

USPA feirer 40-årsjubileum i juli neste år, og under lunchen satt jeg sammen med grunnleggeren av organisasjonen, han var fortsatt i full vigør og veldig morsom å snakke med. Han var fra også fra Ngeye-klanen, så han var veldig fornøyd med å ha fått en ny søster i dag.
Spennende og interessant å få innblikk i hvordan USPA jobber og hvilke felles mål de har for journalistikken. Dette er en organisasjon som fungerer, og som har noen flotte og dedikerte sportsjournalister som står på for at aviser, tv, radio og nett skal være oppdatert på hva som skjer i idrettsverden. Så er det jo alltid gøy å treffe nye folk, og spesielt så mange fra samme bransje. Virkelig imøtekommende mennesker, og jeg ble invitert til møtene fremover også. Håper jeg får tid og anledning til det.