Jeg merker at jeg blir skikkelig fornærma av endel ting folk sier til meg, men som de ikke mener noe vondt med. Det er bare måten det blir sagt på som er uvant for meg. Har begynt å ta igjen skikkelig nå, men på en ugandisk måte. Har hatt noen samtaler de siste dagene som illustrerer det.
Kollega: Gi meg den veska.
Jeg: Nei, det er mi veske.
Kollega: Men jeg vil ha den veska.
Jeg: Den er min, sier jeg. Jeg gir den ikke bort.
Kollega: Er det en annen veske som jeg kan ha da?
Jeg: Nei. Gå og kjøp deg din egen veske.
Kollega: Åh. Jeg ble bare født såååå uheldig da, altså.
Jeg: Ja, det ble du nok. Synd for deg.
Samme kollega, dagen etter.
Kollega: Når skal du ta meg med ut og drikke øl og se fotball?
Jeg: Hææ?
Kollega: Ja, jeg synes du skal invitere meg ut en dag, det har jeg lyst til.
Jeg: Eeeehm. Nei, det tror jeg ikke.
Kollega: Jo, det hadde vært gøy. Bare si fra når du har programmet klart og hvor jeg skal møte.
Jeg: Du unnskyld meg, jeg synes heller at du skal bruke tid på familien og ungen din (som han forresten slår rett som det er, det har han selv skrytt av).
Kollega: De klarer seg fint, bare si fra du!
Jeg: Nå går jeg, og jeg kommer ikke til å ta deg med ut bare så du vet det.
Kollega: Ok, god helg, ses på mandag.
Jeg skulle til byen, og følgende samtale utspant seg på minibuss-holdeplassen:
Jeg: Går du Jinja road eller taxiparken?
Sjåføren: Jinja road.
Jeg: Er du sikker på det?
Sjåføren. Ja, ja. Ikke parken. Jinja road.
Jeg: Jeg må til Jinja road. Hvis du tar meg til parken nå som det er mørkt, så er det farlig, du vet det?
Sjåføren: Ja, ja, ja, ja. Jeg vet det. Jinja road, søster.
Jeg med hevet stemme: Hvis du tar meg til parken så slår jeg deg! (Med truende pekefinger)
Sjåføren like rolig: Ikke bekymre deg, søster. Jeg kjører Jinja road. Sett deg inn.
Når alt kom til alt hoppet jeg av før vi kom til byen for planene endret seg mens jeg var på vei, og jeg fikk aldri svar på om han hadde droppet meg i parken eller faktisk skulle Jinja road.
Forresten, det lugandiske ordet for dårlige manerer er jeg en racer på å bruke! Det funker HVER gang. Hvis noen prøver å lure meg, eller maser om mer penger etter at vi allerede har avtalt pris bare fordi de skal teste meg, så får de høre det for å si det sånn. Og det er flaut for de, for folk rundt hører det, og da mister de ansikt. Hemmelige våpen er til for å brukes:)
Jeg er verken frekk, uhøflig eller har dårlige manerer, selv om det kanskje virker sånn her=) Men jeg må definitivt legge av meg disse vanene før jeg drar hjem, ellers blir det bråk, haha!
Å oppsummere 10 måneder i Uganda, går ikke an å få til på noen setninger. Det er derfor jeg har hatt denne bloggen, nettopp for å skrive og vise bilder underveis for ikke å glemme alt jeg opplevde.
Det har vært et eventyr, jeg har levd et helt liv og vel så det på kort tid. Da jeg dro, var jeg fast bestemt på å oppleve mest mulig, ta utfordringer og sjanser som dukket opp i en helt annen verden og alt det bød på. Jeg har gjort det. Jeg brukte tiden godt, og har minner for livet. Det å jobbe under andre forhold enn hjemme, har vært en utfordring og en tolmodighetsprøve. Men jeg har lært utrolig mye som journalist! Og det som er like gøy; jeg har fått formidlet kunnskap om både journalistikk, metode og arbeidskultur til mine ugandiske kolleger. Et fantastisk samarbeid er over.
Jeg har levd som ugander så langt det har latt seg gjøre, og ble behandlet og omtalt som en ugandisk nordmann og en black mzungo, eller bare ugander=) Jeg har prøvd alt av mat, tradisjon, musikk, dans og kultur som har vært mulig å få med seg. 
Kort sagt - JEG HAR LEVD!
Tusen takk for at dere har fulgt med meg her på bloggen - det har vært en fornøyelse for meg å skrive og lage minner, og hvem vet, kanskje blir det nye eventyr en gang i fremtiden?:)
Planleggingen var sikkert god nok den altså (prøver å innbille meg selv at vi iallfall gjorde vårt beste på den fronten), men det svikta totalt allikevel. Ingen av bildene er tatt etter klokka 6 fordi jeg var tom for batteri. Like greit. Da klokka ble 8-9 på kvelden, var plutselig arrangørene vekk, sammen med pengene artistene skulle ha, og mobilene var avskrudd. YESSSS. Det kunne gått skikkelig galt.
Jeg fikk vite om ståa før det utarta seg, en kollega gikk av scenen og ba meg flytte meg fra sceneområdet og til utgangen sånn at jeg kunne komme meg ut fort. Da var det i grunnen ødelagt, og jeg ville bare hjem. Jeg måtte bare stille meg opp i et hjørne og gråte en skvett. Hehe. Ikke fordi jeg trodde at det faktisk kom til å skje noe, men fordi jeg fikk opp noen av følelsene rundt innbruddet da jeg merka at sikkerheten var dårlig rundt meg.
Kollegene mine måtte redde situasjonen, og jeg kunne ikke bidra med noe som helst. To ting måtte gjøres, det ene var å holde det gående på scenen for å roe ned publikum, og det andre var å forhandle og roe ned artistene. Det å se sine gode kolleger stå på scenen og ta alt trøkket og vite at jeg er den første som kommer meg ut i sikkerhet, føles ikke bra. Jeg ville så gjerne vært der for dem, eller vært med og forhandla med artistene, men det var ikke mitt bord. 
Da vi fikk bekrefta at hovedartisten var på vei, gikk de fleste av oss. Det var etter midnatt engang, og vi orka ikke mer etter å ha vært der hele dagen. Han er Ugandans ubestridte nr.1, og jeg har ikke sett han live enda, men jeg kunne ikke brydd meg mindre. Heldigvis kom han rett etter at vi dro, og publikum var fornøyde. En søndag på jobb litt utenom det vanlige, på godt og vondt. Jeg setter den på erfaringskontoen, som hvis den bestod av penger hadde gjort meg til millionær for lengst;) Men som vi sier her: TIA - This is Africa!
Skjønte lite og ingenting, hørselen ble omtrent smadra av det sinnsyke PA-systemet deres, gomesien var vaaarm, og dagen starta kl.6 og slutta midnatt. En stykk sliten norskugander som stupte i seng da kan en si, masse opplevelser og erfaringer rikere:) Fikk se mange flotte gomesier, og noen ikke fullt så flotte spør du meg. Hun i rosa og gull tok kaka, less is more - hva er deet liksom?:) 
Høydepunktene var brudgommen, han var skikkelig staselig, og brudens tredje og siste gomesi, den var aldeles fantastisk. Jeg har prøvd 10 ganger å laste opp en film av den tradisjonelle musikken med alle de morsomme instrumentene, men det går bare ikke. Det dere ser, men ikke hører, er amadinda (xylofon), endingidi (en-strengs fele) og trommer som engalabi, engoma og namunjoloba. Så vet dere det:)
P.S Sportsanalytiker Sørbø har gjort comeback under VM, og DET kan vi like=) Ser jo omtrent alle kampene uansett, og da er det gøy å gå på lufta og synse og mene litt etterpå. Min kollega, med det fantastiske navnet Sekyazze Ronald Henrique of Yale, og jeg har det utrolig moro på lufta, og han gjør alltid det han kan for å sette meg ut av spill! Dårlig gjort, men god underholdning:) Ror meg alltid i land på et vis, ikke alle som får lov til å sitte og bable i vei mens 3 millioner sitter og hører på! 
Den mest fantastiske lille norske koreaneren sendte meg denne herligheten=
Jeg har fått alt en jente kan ønske seg - og mer til! Instruksjonen sa åpne boka først, og denne mini scrapbooken gjorde at tårekanalene åpnet alle sluser:)
Spisepinner og Hello Kitty-plaster, hahahaha:)
