Radio Mama 10 år!

To ting skal vi ha for. En: vi trør til og arrangerer ting. To: det går aldri etter planen. 10-årsjubileet til radioen var intet unntak. Plassen vår er for liten til sånt, så vi hadde leid et sted og noen til å arrangere for oss. Gjennom hele dagen var det aktiviteter på scenen, mesteparten av tiden var det upcoming artists som fikk lov å vise seg fram. Alle hadde med seg en brent cd med sangene sine. Så var det Mr.DJ, give me number 7, bånn gass lyd på micen, og synge oppå sin egen sang. De fleste sangene høres akkurat like ut, og de danser omtrent likt alle sammen=)
Planleggingen var sikkert god nok den altså (prøver å innbille meg selv at vi iallfall gjorde vårt beste på den fronten), men det svikta totalt allikevel. Ingen av bildene er tatt etter klokka 6 fordi jeg var tom for batteri. Like greit. Da klokka ble 8-9 på kvelden, var plutselig arrangørene vekk, sammen med pengene artistene skulle ha, og mobilene var avskrudd. YESSSS. Det kunne gått skikkelig galt.

De innleide artistene nekta jo å gå på scenen uten penger. En tom scene med masse publikum er en dårlig match, i Afrika er det en VELDIG dårlig match. Et misfornøyd publikum i Afrika går ikke hjem, de blir sinte og går løs på både ting og hverandre etterhvert. Når endel i tillegg har vært ivrige på flaska, kan det bli veldig farlig.

Jeg fikk vite om ståa før det utarta seg, en kollega gikk av scenen og ba meg flytte meg fra sceneområdet og til utgangen sånn at jeg kunne komme meg ut fort. Da var det i grunnen ødelagt, og jeg ville bare hjem. Jeg måtte bare stille meg opp i et hjørne og gråte en skvett. Hehe. Ikke fordi jeg trodde at det faktisk kom til å skje noe, men fordi jeg fikk opp noen av følelsene rundt innbruddet da jeg merka at sikkerheten var dårlig rundt meg.

Kollegene mine måtte redde situasjonen, og jeg kunne ikke bidra med noe som helst. To ting måtte gjøres, det ene var å holde det gående på scenen for å roe ned publikum, og det andre var å forhandle og roe ned artistene. Det å se sine gode kolleger stå på scenen og ta alt trøkket og vite at jeg er den første som kommer meg ut i sikkerhet, føles ikke bra. Jeg ville så gjerne vært der for dem, eller vært med og forhandla med artistene, men det var ikke mitt bord. Da vi fikk bekrefta at hovedartisten var på vei, gikk de fleste av oss. Det var etter midnatt engang, og vi orka ikke mer etter å ha vært der hele dagen. Han er Ugandans ubestridte nr.1, og jeg har ikke sett han live enda, men jeg kunne ikke brydd meg mindre. Heldigvis kom han rett etter at vi dro, og publikum var fornøyde. En søndag på jobb litt utenom det vanlige, på godt og vondt. Jeg setter den på erfaringskontoen, som hvis den bestod av penger hadde gjort meg til millionær for lengst;) Men som vi sier her: TIA - This is Africa!