Hjemme igjen

Bomber og terror og usikkerhet gjorde at jeg måtte dra hjem til Norge 7 uker før tiden. Sånn er livet, og noen ganger er det bra vi ikke vet hva som kommer til å skje med oss. Livet er uforutsigbart. Det var fryktelig vondt å dra fra alle i Kampala, jeg har fått venner og familie for livet.

Å oppsummere 10 måneder i Uganda, går ikke an å få til på noen setninger. Det er derfor jeg har hatt denne bloggen, nettopp for å skrive og vise bilder underveis for ikke å glemme alt jeg opplevde.

Det har vært et eventyr, jeg har levd et helt liv og vel så det på kort tid. Da jeg dro, var jeg fast bestemt på å oppleve mest mulig, ta utfordringer og sjanser som dukket opp i en helt annen verden og alt det bød på. Jeg har gjort det. Jeg brukte tiden godt, og har minner for livet. Det å jobbe under andre forhold enn hjemme, har vært en utfordring og en tolmodighetsprøve. Men jeg har lært utrolig mye som journalist! Og det som er like gøy; jeg har fått formidlet kunnskap om både journalistikk, metode og arbeidskultur til mine ugandiske kolleger. Et fantastisk samarbeid er over.

Jeg har levd som ugander så langt det har latt seg gjøre, og ble behandlet og omtalt som en ugandisk nordmann og en black mzungo, eller bare ugander=) Jeg har prøvd alt av mat, tradisjon, musikk, dans og kultur som har vært mulig å få med seg.

Kort sagt - JEG HAR LEVD!

Tusen takk for at dere har fulgt med meg her på bloggen - det har vært en fornøyelse for meg å skrive og lage minner, og hvem vet, kanskje blir det nye eventyr en gang i fremtiden?:)

Zanzibar

Terror

Forst av alt - jeg er trygg, og var langt unna da bombene smalt hjemme i Kampala.

Jeg er paa Zanzibar for aa jobbe med den internasjonale filmfestivalen denne uka. Skjonte lite da de ringte fra ambassaden i Kampala for aa sjekke om jeg levde!? Vi satt og studerte programmet og skrev lister over alt vi skulle gjore, men saa ble vi bare sittende og grine ved frokostbordet og var helt makteslose resten av formiddagen.

Kan ikke fatte hva som har skjedd - 70 mennesker sprengt i fillebiter i mitt Kampala. Det er saa ufattelig og saa vondt og saa tragisk, og enda vet jeg ikke om noen jeg kjenner er drept eller skadet. Har ikke ord for hvordan det foles.

Stedene hvor bombene gikk av er populaere hangouts, den ene er rugbystadion der jeg har vaert mange ganger paa konserter, moter og bare hengt rundt paa sondager og slappet av. Naa er det bombet sonder og sammen. Torr ikke tenke paa hvor jeg hadde gaatt for aa se finalen den kvelden, det er en tanke jeg ikke tillater meg selv aa tenke rett og slett.

Det er ikke lett aa jobbe naa, vaere i full sving med intervjuer og filmer og diverse, loper rundt hele dagen fra det ene til det andre og stuper i seng. Men har bestemt oss for at vi skal ha helga paa en rolig strand og slappe av for vi drar hjem paa sondag. Det blir tungt, og mye aa fordoye og ikke minst det aa komme hjem til et totalt forandret Kampala. Hvordan vi skal gjore det naa, hvor vi skal gaa og ikke, og i det hele tatt hvordan livet skal fortsette, vet jeg ikke. Men det maa gaa paa et vis, det som alt annet. Det blir ogsaa godt aa komme hjem og treffe venner og kolleger igjen, enklere aa bearbeide ting sammen.

De av dere som har noen ekstra tanker til overs, send dem til de som har mistet sine kjaere..

Radio Mama 10 år!

To ting skal vi ha for. En: vi trør til og arrangerer ting. To: det går aldri etter planen. 10-årsjubileet til radioen var intet unntak. Plassen vår er for liten til sånt, så vi hadde leid et sted og noen til å arrangere for oss. Gjennom hele dagen var det aktiviteter på scenen, mesteparten av tiden var det upcoming artists som fikk lov å vise seg fram. Alle hadde med seg en brent cd med sangene sine. Så var det Mr.DJ, give me number 7, bånn gass lyd på micen, og synge oppå sin egen sang. De fleste sangene høres akkurat like ut, og de danser omtrent likt alle sammen=)
Planleggingen var sikkert god nok den altså (prøver å innbille meg selv at vi iallfall gjorde vårt beste på den fronten), men det svikta totalt allikevel. Ingen av bildene er tatt etter klokka 6 fordi jeg var tom for batteri. Like greit. Da klokka ble 8-9 på kvelden, var plutselig arrangørene vekk, sammen med pengene artistene skulle ha, og mobilene var avskrudd. YESSSS. Det kunne gått skikkelig galt.

De innleide artistene nekta jo å gå på scenen uten penger. En tom scene med masse publikum er en dårlig match, i Afrika er det en VELDIG dårlig match. Et misfornøyd publikum i Afrika går ikke hjem, de blir sinte og går løs på både ting og hverandre etterhvert. Når endel i tillegg har vært ivrige på flaska, kan det bli veldig farlig.

Jeg fikk vite om ståa før det utarta seg, en kollega gikk av scenen og ba meg flytte meg fra sceneområdet og til utgangen sånn at jeg kunne komme meg ut fort. Da var det i grunnen ødelagt, og jeg ville bare hjem. Jeg måtte bare stille meg opp i et hjørne og gråte en skvett. Hehe. Ikke fordi jeg trodde at det faktisk kom til å skje noe, men fordi jeg fikk opp noen av følelsene rundt innbruddet da jeg merka at sikkerheten var dårlig rundt meg.

Kollegene mine måtte redde situasjonen, og jeg kunne ikke bidra med noe som helst. To ting måtte gjøres, det ene var å holde det gående på scenen for å roe ned publikum, og det andre var å forhandle og roe ned artistene. Det å se sine gode kolleger stå på scenen og ta alt trøkket og vite at jeg er den første som kommer meg ut i sikkerhet, føles ikke bra. Jeg ville så gjerne vært der for dem, eller vært med og forhandla med artistene, men det var ikke mitt bord. Da vi fikk bekrefta at hovedartisten var på vei, gikk de fleste av oss. Det var etter midnatt engang, og vi orka ikke mer etter å ha vært der hele dagen. Han er Ugandans ubestridte nr.1, og jeg har ikke sett han live enda, men jeg kunne ikke brydd meg mindre. Heldigvis kom han rett etter at vi dro, og publikum var fornøyde. En søndag på jobb litt utenom det vanlige, på godt og vondt. Jeg setter den på erfaringskontoen, som hvis den bestod av penger hadde gjort meg til millionær for lengst;) Men som vi sier her: TIA - This is Africa!