Landsbybesøk

Moses spurte om jeg ville være med og besøke en av de faste lytterne til Mama FM en ettermiddag. Alltid trivelig å besøke nye folk og se nye steder, så vi tok turen til en landsby som heter Kanyanya, noen kilometer å gå fra jobb. "Real African setting" som Moses kalte det. Der ble vi møtt av Mr. Meddi Kalanzi, en utrolig hyggelig mann, og etter en kort boda-bodatur var vi hjemme hos ham. Han har jobbet som programvert i UBC, Uganda Broadcasting Corporation, og synger og spiller når han kan. Mama FM spiller stadig sangene hans. Han er også medisinmann, og hadde et helt lager av flasker og bokser med diverse urter stående. Spennende fyr.
Jeg lærer stadig noe nytt om Bugandakongedømmet og hvordan en muganda skal gjøre forskjellige ting. Det er for eksempel VELDIG fyfy å spise mens man går eller står. Jeg sto og spiste samosa og drakk te på jobb en dag, da lo de av meg og sa jeg var en dårlig muganda. Hehe. Før du får servert ting hjemme hos folk kommer de med vann til å vaske hendene, det gjorde også Mr. Kalanzi i dag. Jeg gjorde det på min måte med å holde begge hendene åpne. Da lo Moses godt, mugandamåten er å holde en åpen og legge den andre halvåpen oppå til å fange vannet med. Han viste meg, og jeg prøvde på nytt. Så nå kan jeg vaske hendene på mugandavis.
Mens vi hadde kake og brus kom Kalanzi med en stresskoffert med album. Veldig gøy å se bilder av familie, venner og fra UBC sitt studio. Fikk ikke helt tak i hvilke typer programmer han hadde, men han var iallfall veldig aktiv på bildene. Kona hans lagde egg og tomater til oss, og porsjonene er helt ville her. Sikker på at det var 6-7 stekte egg på hver tallerken! Men det smakte fortreffelig. Heldigvis husket jeg ”thank you for cooking, madam” fra en av de første lugandatimene, og jeg har øvd meg på å si det til hun som lager lunsj til oss på jobb, så kona til Kalanzi smilte nesten rundt da jeg sa weebale nnyo ofumbye, nnyabo. Luganda er virkelig et morsomt språk, vanskelig til tider, men det går fremover for hver dag.

Kalanzi forsvant ut en stund, og så kom han inn igjen og sa at ungene var klare for bilder. Da hadde han samla sine egne og naboungene til photosession siden jeg hadde kamera med meg. Han styrte og stelte med å stille dem opp etter høyde og flytta de rundt før han var fornøyd og ga klarsignal til fotografen:) Unger elsker å bli tatt bilde av, og spesielt å se dem etterpå, det ble nokså trangt om plassen kan du si. Timene går fort når man har det gøy, men vi måtte tilbake sånn at Moses rakk kveldssendingen sin. Temperaturen er fin sent på ettermiddagen i motsetning til midt på dagen, så det var godt å få bevegd seg litt også i samme slengen.






Gjestfriheten er så stor her, og jeg føler meg velkommen uansett hvor jeg er. Selv om jeg er hvit og skiller meg ut, blir jeg behandlet som en vanlig gjest. Eneste forskjellen er at ungene storkoser seg med å vinke til meg og danse muzungodansen sin, men det er bare koselig.

Dette er siste uka med lugandatimer, og neste uke skal vi sette i gang med arbeidet med lyttergruppene, spent på hvordan planleggingsfasen går fremover. Jeg er glad for at jeg fikk en myk start med litt fast program, men masse tid til å se ting, bare være i redaksjonen og snakke med folk, lese dagsavisene og sånne ting. Det har gjort tilpasningen enklere, og jeg har blitt godt kjent med kollegaene mine og programmene vi har på radioen.

Jeg har vært her i fire uker i dag, det har gått utrolig fort! Samtidig føler jeg at jeg har vært her lenge siden det har skjedd så mye. Hvis noen fortsatt er i tvil; jeg stortrives her og er så glad for at jeg fikk muligheten til å dra! Takk MhG og NRK:)