Status

Jeg vet at det er mange som lurer på hvordan det går med meg, hvordan etterforskningen ligger an, og generelt. Så her er en update!

Det går bedre for hver dag, og jeg prøver å ta tak i de vanlige tingene og få normalisert det jeg kan. Har vært på jobb noen dager nå og fått gjort bra ting! I dag ble vi ferdige med et program som vi skal sende til Nairobi, og hvis det er bra nok kan det bli sendt på en satellitt som dekker hele Afrika. Hvor kult hadde ikke det vært? Vi er fornøyd med resultatet, og gleder oss til å høre tilbakemeldingene fra Kenya. Moro:) Praktiske ting som pass, oppholds- og arbeidstillatelse, papirer og dokumenter og diverse, har jeg en liste over. Bare å krysse av etterhvert!

Når det gjelder huset, har jeg klart å gå gjennom alt og fått skrevet liste over det som er tatt. Lista er lang som et vondt år, men det er jo bare ting. Har rydda på rommet, skifta alle låser, og bare vært der for å føle meg fram hvordan jeg skal gjøre det fremover. Jeg har ikke sovet i huset mitt enda, men det har jeg tenkt å prøve på snart. Det er fortsatt ekkelt, og jeg blir stadig minnet på hva som har skjedd. Jeg så alltid på klokka på radioen i stua, men når jeg gjør det nå, er det ingen radio der. Og når strømmen går, står ikke lommelykta der den pleide. Sånne ting. Men jeg tror det går over etterhvert.

Etterforskningen pågår for fullt, men jeg får ikke vite så mye som jeg fikk i starten. Da hadde jeg innsyn i alt fra forklaringer til hver minste detalj. Det var så godt å få vite alt, men jeg skjønner jo at de må ha arbeidsro også, og kanskje er det ting jeg kan forkludre for dem hvis jeg får vite absolutt alt. Jeg er veldig glad for at jeg jobber der jeg jobber, for vi har gode, og da mener jeg GODE kontakter i politiet. De ble involvert tidlig, og siden de er police officers med høy rang, bidrar det til å redusere risikoen for korrupsjon, blant annet. Hvis etterforskerne vet at høytstående folk er inne i saken, skal det mye til for dem å tørre og ta imot bestikkelser.

Som om ikke innbruddet var nok, skjer det store endringer i nærmeste fremtid. Gosia har sagt opp jobben og er ferdig denne uka. Hun blir værende i Kampala, men skal jobbe på helt andre siden av byen, hvor hun også skal bo. Glad for at hun ikke forlater landet, og vi kommer jo til å holde kontakten. Men ikke som nå, jeg har hatt henne rundt meg fra den dagen jeg kom, og vi har gjort alt sammen. Virkelig en storesøster jeg ikke skjønner hvordan jeg skal klare meg uten.

Hun har vært min handy woman og fiksa alt fra toalett, vask, dør, lås osv, kommet med mat og medisiner når jeg har vært syk, vært min store støtte når det har blåst som verst på jobb, og vært hos meg gjennom hele denne fæle innbruddsgreia. Jeg har gjort det samme for henne, bortsett fra handy woman-biten da, den har hun fiksa selv:) Vi har reist, opplevd Kampala sammen, funnet på masse sprell og hatt en fantastisk tid. Jeg har visst om dette i et par måneder, men allikevel blir det rart når vi pakker ned tingene hennes og flytter henne ut av nabohuset.

Som dere skjønner blir det en ny start i Kampala på de aller fleste måter. Men jeg er klar! Livet er til for å leves, og jeg skal jammen meg ikke dra hjem om fire måneder og tenke at jeg ikke gjorde maks ut av det.