Starta tiidlig om morgenen og begynte å gå under knallblå himmel og sol. Opp, opp, opp og enda mer opp. At jeg ikke er noen fjellgeit, fikk jeg merke, og flere ganger trodde jeg ikke at jeg skulle komme opp. Da canadierne vi gikk sammen med stoppa et stykke før toppen, hadde jeg bare lyst til å slenge meg ned sammen med de. Men så tenkte jeg at det er jo kjipt å være så nærme og ha gått så lenge og ikke klare det. Skulle iallfall ikke gi meg uten kamp! Med en blanding av positive tanker og mye sinne kom jeg omtrent krypende opp på toppen der Idar og Mari satt og jubla, utroooolig gøy!!
søndag 18. april 2010
Topptur
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
Du e best , MArita:)sikkert en kjempeopplevelse som du kan glede deg over i lang tid...Veldig kjekt å lese og få sjå flotte bilder.du er liksom ikkje så.. langt vekke då. hilsen tanten.
SvarSlettSka sei, spreking! Såg ut som ein kjekke tur, kan tenka meg de va herlikt når du kom ner igjen iallefall:)
SvarSlettEllinor!