Politi & de

Livet på landeveien i Tanzania er stort sett behagelig og bra, med snorbeine veier og god asfalt. Selvsagt endel ulykker og lastebiler som står i bakkene oppover, men litt svinn må vi regne med.

Politiet var absolutt til stede. De hadde lastebilkontroller med vekter, fartskontroll og diverse andre ting de sjekket. Vi ble stoppet noen ganger, men fikk bare én bot på cirka 100 norske kroner. Den var grei, for vi kjørte for fort. Ble tatt i 67 km/t i 50-sonen, men vi kjørte nesten det dobbelte, så det stemte jo ikke. Men den "ombygde lommelykta" som vi kalte lasermåleren deres, er ikke så god, og de liker best å bare trykke inn et tall og så stoppe en hau av biler og si at de har kjørt i den hastigheten og derfor må betale.

Politimannen sa at vi måtte kjøre i 50 når vi så skilt, ellers kunne vi gjerne kjøre tre ganger så fort (!), sa han. Joda, gode greier det, sa vi.

En annen bot vi fikk, kom vi oss unna etter laaange forhandlinger. Politimannen ville bøtelegge oss for manglende brannklistremerke, altså et som skulle være i frontruta og vise at vi hadde brannslukningsapparat ombord. Haaaaallo i luken. Den må du lenger ut på landet med! Vi nekta å betale hvis ikke han kunne vise oss trafikkloven som sa at det var påbudt. Men han kunne jo loven bedre enn loven selv, påsto han, så det var ikke nødvendig å bære rundt på loven..

Etter mye om og men kom en tredje politimann og skulle "ordne opp", da førstemann og han med geværet skjønte at her kom de til å miste ansikt. Vi smilte og forklarte, og sistemann sa at det var greit hvis vi lovte å kjøre rett til nærmeste by og få et brannklistremerke. Jaaaada, sa vi. Han slapp oss gjennom, penger spart eller iallfall ikke tapt, og en god historie rikere:)

Den eneste som ikke syntes dette var gøy var han som stoppet oss og så for seg 40 000 kjappe shilling i lomma fra disse dumme mzungoene:)