Berg- og dalbane

Hvis jeg skal konkludere etter de første 6 månedene av oppholdet i Kampala, så må det bli at livet her er som en berg- og dalbane. Bokstavelig talt. Oppturene er fantastiske og kommer heldigvis ofte, men nedturene kommer dessverre også ofte. Og som i berg- og dalbanen - du vet du snart tipper over kanten og suser nedover, men allikevel er du aldri helt forberedt.

Nytter ikke å dvele ved nedturene for lenge, det kommer det ingenting godt utav, pluss at du kan like godt komme over det fort, for den neste er aldri langt unna:)

Lærdommen jeg tar med meg er at det finnes noe godt i alle mennesker, noen er bare veldig flinke til å skjule det. Og hvor du kommer fra og hvilken kulturbakgrunn du har, former deg som person. Det er ikke bare noe professorer i sosialantropologi lirer av seg fordi det høres akademisk ut, det er fakta. Går på noen smeller her og der kan du si, men jeg kan jo ikke gi opp verken folk eller samfunn fordet. Og overlever jeg 1 år i Kampala med både helse og vett og forstand i behold, ja, da overlever jeg hva som helst, hvor som helst.

Men oppturene skal jeg huske lenge! Det kan være noe så enkelt som en helt flott, uproblematisk, og godt gjennomført arbeidsdag. Tro meg, det er deilig å forlate kontoret og tenke at i dag har det jammen meg gått på skinner. Det er ingen selvfølge. Jeg har prøvd ut hele reaksjonsmønster-lista som finnes, og akkurat nå er det sinne som er in. Blir skikkelig sint, kjefter både på meg selv og de rundt meg, og så går det over:)

Ellers er det småting i hverdagen som jeg setter stor pris på. Prosjekter som blir gjennomført, naboungene med verdens største smil og gledeshyl hver gang de ser meg, kunne gå med shorts og kjole hver dag, svømme ute etter jobb, måten folk omgås på og er hyggelige mot hverandre på, og at jeg stadig er på oppdagelsesferd her. Livet er ikke så verst!



Afrikaeventyret fortsetter i noen måneder til, så følg med og hold dere fast, det gjør jeg;)