Et sterkt møte

9. juni er National Heroes' Day - helligdag hvor Uganda hedrer sine nasjonalhelter. De har ikke jeg så god kjennskap til, men jeg velger meg en av Ugandas hverdagshelter, en som virkelig har satt sine spor hos meg.

Jenta er rundt 20 år, og alenemor til en gutt på 2-3 år. Begge er HIV-smittet, og hun har fått kreft i magen/ryggen, som er et tegn på at hun er i ferd med å utvikle AIDS. Denne jenta møtte jeg på arrangementet vårt, og det er noe av det sterkeste jeg har vært borti.

De kom tidlig på morgenen, alene og satte seg for seg selv. En av mine kolleger kom bort til meg og at det var hun som hadde invitert dem, og fortalte meg hvorfor i en kort og brutal setning uten å foretrekke en mine. Jeg stod bare og kikket på kollegaen min i 10 sekunder før jeg fikk summet meg og takket henne for at hun hadde invitert disse to.

Jeg gikk bort til dem og ønsket dem velkommen. Gutten het John og smilte fra øre til øre da jeg tøyset med han og lekte litt. For en sjarmør! Moren snakket lite engelsk, men vi fikk iallfall snakket på luganda.

De øynene hun hadde, har jeg aldri sett før. Det var som å se inn i en hel livshistorie av elendighet. De ble hele dagen, og hun kom og sa hadet da de gikk. Jeg så at hun hadde vondt, og at hun var sliten. Men de hadde hatt en veldig fin dag, og hun var glad for at de fikk komme.

Lille John storkoste seg hele dagen, han løp rundt og lekte med de andre ungene, og var fortsatt i fyr og flamme 10 timer etter at de kom til oss.

En helt forferdelig skjebne, så mye usikkerhet og ingenting å støtte seg til. Hva hvis hun dør innen kort tid? Hva skjer med John? Jeg vet ikke. Det eneste jeg vet er at det er mange, mange i samme situasjon.

Jeg tviler på at presidenten bryr seg så veldig mye om det på en dag der han skal svi av millioner av skattepenger på å feire seg selv og sin egen heltedåd som har ført til "gjenopprettelse av fred og demokrati i Uganda", som det offisielt heter..